HØR:
Jazz og filosofi i New York 1933-48 del I
Marx på moten
I Berlin møtte Bloch Bertolt Brecht, Theodor Adorno, Kurt Weill, fritenkere han skulle komme til å møte igjen i New York under krigen. Et fellestrekk i dette miljøet var en fornyet interesse for Karl Marx. Man spurte seg selv: «Kan det tenkes at Karl Marx filosofi kan utsi noe om samfunnsforhold han selv ikke opplevde»? Marx tanker om fremmedgjøring ble til «gefundenes fressen» for venstreradikale tenkere:
Fremmedgjøring er en prosess i samfunnet som gjør at virkeligheten kommer til å framstå som «fremmed» eller utydelig for borgerne. I industrisamfunnet produserer arbeiderne varer for kapitalistene.
Den gamle tanken om «produsentens identitet med sitt produkt», altså at den som lager en gjenstand samtidig legger noe av seg selv inn i den samme gjenstanden; at man så å si kan «se seg selv» i det man har produsert – dette forholdet blir borte i det moderne industrisamfunnet.
Fremmedgjøring
I stedet framstår gjenstandene i verden som fremmede for menneskene. Marx tenker seg at mennesket omformer og «skaper» verden ved sitt arbeide. Når kapitalisten eier produktene som arbeideren produserer blir arbeideren en lønnsarbeider uten eiendomsrett til de gjenstandene han lager.
Derfor gjør de kapitalistiske produksjonsforholdene at frihet og autonomi blir umulig og uoppnåelig. I stedet finner menneskene seg utleverte til en «fremmed» verden der arbeid ikke er selvrealisering og et mål i seg selv – men kun et middel til å overleve.
Dette er en grunnleggende forestilling hos alle de filosofene vi behandler i denne serien om jazz og filosofi i New York, 1933-48: Alle våre tenkere, Bloch, Adorno, Arendt, Marcuse, Fromm og Thomas Mann er enige: Det moderne industrisamfunnet fremmedgjør menneskene fra seg selv. Og den største synderen av alle er den moderne kulturindustrien.
Nazismen
Det underlige er at også det ekstreme tyske høyre deler denne oppfatningen om at massekulturen fremmedgjør og fordummer. Da Hitler kom til makta i januar 1933 var noe av det første han satte propagandamister Joseph Goebbels til å organisere Reichskulturkammer.
Allerede i september 1933 begynte en omfattende omorganisering av hele det tyske åndsliv: Redaktører, kunstnere, forfattere, musikere, journalister – alle måtte fra nå av dokumentere arisk avstamming for å kunne arbeide. Slik ville herrefolket rense åndslivet og skaffe orden.
Flukten til USA
Reaksjonene fra venstreorienterte tenkere og kunstnere var ikke uventet kritisk. Men i Det tredje Rike var kritikk av regimet livsfarlig. Ernst Bloch måtte flykte til Sveits i 1933 – Brecht reiste til Danmark, senere til New York, de fikk etter hvert selskap av Adorno, Hannah Arendt og flere andre som søkte ny hjemstavnsrett ved Columbiauniversitetet på Upper West Side / Harlem i New York.
Jazz 1933-48
Ironisk nok ligger Columbiauniversitetet på Broadway, den skrå gata som går langsetter hele Manhattan. «Broadway» er jo enslags overskrift på all amerikansk underholdningsindustri. Så der satt våre venner, filosofene, midt i New Yorks underholdningssmørøye – og ruget på dype tanker om massekultur og fremmedgjøring. Man kan spørre om de fikk tak i hva som foregikk utenfor Campus på Columbiauniversitetet?
Det gjorde de. Men de likte ikke det de hørte. De aller fleste av dem, kanskje med unntak av Hannah Arendt, var kritiske til den nye musikken som blomstret i klubber og barer, i radio og grammofonindustri. De klarte ikke å anerkjenne jazzens kunstneriske kvaliteter. Ei heller dens betydning som kulturfenomen for horder av unge, moderne amerikanere.
Men det klarer vi heldigvis i Studio Sokrates. Knut Borge arbeider systematisk-kronologisk i denne serien på åtte programmer om jazz og filosofi i New York. Han har valgt ut to kjenninger av oss, nemlig Benny Carter og Duke Ellington.
Nedenfor finner du lenker til nettstedet AMG, klikker du der finner du alle opplysningene om musikken. Spørsmål og kommentarer kan du sende på e-post til – vi har en eske filosofipastiller i premie for spennende innspill og utfall fra dere som hører på oss.
1: Benny Carter, 1933
2: Duke Ellingtons orkester, 1934
