I en skråning med fjordgløtt og høye grantrær ligger Erik og Tove Byes hjem på Hvalstad i Asker. I døråpningen til det koselige, gule trehuset fra 1920-tallet tar Bye sjøl vennlig imot. Men han er ikke glad. Holmlia-drapet fyller ham med sorg og uro for et samfunn der rasistiske tendenser er blitt tydeligere, drypp for drypp. Men kom inn, sier jubilanten og viser vei.
Samfunnsengasjert
Inne på kjøkkenet sitter kona Tove ved et bord nesten dekket av aviser. Et avisutklipp om utarmet uran med understrekninger og kommentarer i margen, stikker fram under kaffekoppen. Lokalpolitikeren for Senterpartiet er minst like samfunnsengasjert som ektefellen.
Kjærnekraft
Som medlem av det regjeringsoppnevnte Kjernekraftutvalget, Granliutvalget, var hun en av de viktigste enkeltpersonene som har sørget for at vi ikke har kjernekraftverk i Norge, sier Erik Bye stolt. Når han holder rundt sin Tove, som han har kjent siden tenårene og vært gift med i 48 år, er det som om to puslespillbrikker faller på plass. Sammen har de fire barn og ni barnebarn.
Jeg har mange ganger spurt meg selv hvordan livet hadde vært uten henne. Det ville vært fattig. Men hun ville le om jeg sa at det alltid har vært rosenrødt. Vi diskuterer så fillene fyker, humrer Erik Bye.
Brenner i sjela
I barndommen var mor raskt på pletten når selveste Erik Bye viste seg på skjermen . Da fikk barna vær så god holde munn. I stua hjemme hos familien Bye får du ikke beskjed om å være stille, derimot inviteres du med i spennende diskusjoner.
Det er ikke fjernsynsliv og kjendiseri han vil snakke om. Nei, Erik Bye er opptatt av det som brenner i sjela og som gir søvnløse netter. Voldstendensene med rasistisk fortegn som nå har kulminert i Holmlia-drapet, har gått kraftig inn på meg som på mange andre.
- Ingen barn blir født som rasister eller nynazister. Slikt former seg gjennom påvirkning, kanskje nesten umerkelige, hjemmefra eller utenfra, sier Erik Bye alvorlig. Han frykter at skjebnene til Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen fort kan bli glemt.
- Den største faren ligger i likegyldigheten og det ikke så unaturlige ønske om å holde seg unna ubehagelige problemer. Den skjulte, nesten ubevisste kime til rasisme kan finnes i småbemerkninger fra voksne til barn som «Hold deg unna disse fremmede», sier han og legger til at slike frø kan vokse seg til uønskede vekster. Selv har jeg flere ganger, for å unngå nyttesløse diskusjoner, tiet stille når folk er kommet med rasistiske bemerkninger. Jeg er ikke særlig stolt av det, sier han og ser trist fremfor seg.
Veiskille
For ni år siden advarte den svenske politikeren Per Ahlmark nordmenn mot innflytelsen fra nynazismen i Sverige, som han mente hadde slått sterkere rot der enn her. Vi trodde knapt våre egne ører. Det kultiverte, velstående folkehemmet Sverige av alle land, et land som ikke engang hadde kjent «gammelnazismen» på kroppen. Kanskje nettopp derfor, mente Ahlmark, forteller Bye. Men håpet er der, fastslår Erik Bye fra sin stol ved spisebordet. For det er ikke bare fremmedfrykten som er nedarvet i oss, men også medmenneskeligheten. Nedbyggingen av Forsvaret er han også svært kritisk til, og ikke minst til at norske soldater skal stille i en internasjonal styrke og kunne bli sendt i krig i utlandet.
- Skal den norske styrken stå under kommando av FN, NATO eller EU? Hvem betaler og hvem befaler? Alt dette synes å henge i lufta og det skaper forvirring om selve forsvarsbegrepet. Et troverdig folkeforsvar har med et folks motivasjon og selvaktelse å gjøre, tordner Erik Bye. Han frykter at det norske forsvaret kun blir et skinnforsvar til vern om innland, kyst og knapt de sårbare installasjonene i Nordsjøen.
KulturBye'n
Mens vi snakker ringer telefon og mobiltelefon hele tiden. Mange vil ha en flik av den aktive pensjonistens tid. Om han bare kunne holde en konsert, bli med på en plateinnspilling, holde et foredrag eller stille opp på et intervju?
- Ring tilbake i morgen, så skal jeg sjekke i avtaleboka, lover han vennlig og legger på røret nok en gang. På sine eldre dager er nettopp den artistiske siden blitt enda sterkere. Oppe i andre etasje eller nede i stua ved vinduet skriver han dikt til en ny samling, og kanskje blir det en ny plate også. Og konserter blir det nok en hel del av også i dette året, fra lengst i sør til lengst i nord. De norske sendingene på BBC fra London på 1950-tallet og over 40 år i NRK gjorde ham til allemannseie. Men at Erik Bye er blitt så folkekjær, skyldes nok mest et oppriktig engasjement og hans usnobbethet. Det nytter ikke å komme i keiserens nye klær til denne mannen. Derfor er det ikke så merkelig at det er blant trubadurene og publikum i en røykfull kafÂe han søker til når han vil føle seg hjemme.
Innen diktning, musikk og kunst finner jeg sjelsro og glede, forteller han. Ro på den store dagen 1. mars ønsker han også, og reiser derfor bort sammen med sin kjære Tove. Ute har det begynt å bli mørkt. Fjorden skjuler seg bak kølsvarte grantrær i stødig giv akt. I døra står en smilende Bye og vinker farvel. Som en kaptein på broen, på vei til nye tokt.