– Jeg er ingen it-jente

– Det viktige med it-jenta er at hun utfordrer oss, sier moteviter Ida Eritsland til NRK.

– Enten om det er et nytt skjønnhetsideal, eller hvordan hun velger å uttrykke seg innenfor mote og stil. It-jenta skal være litt mystisk. Hun skal ikke gi for mange svar, sier Eritsland.

Her i landet er det kanskje enkelt å lande på henne som alle menn vil ha, og alle jenter vil være. Hun heter Maya Vik.

Mange kjenner henne fra bandet Montée, med stort hår og bassgitaren på skrå over magen. Har man sett et bilde av henne, glemmer man det ikke.

Men beskrivelsen «it-jente» kjenner hun seg ikke helt igjen i.

– For meg har en it-jente vært en som er kjent, men som man ikke helt vet hva gjør. Jeg er musiker, og har holdt på med musikk i 12 år, sier Vik til programleder Helle Vaagland i Nasjonalgalleriet.

– Men du får mer oppmerksomhet enn en vanlig bassist?

– Ja, det er jeg klar over. Og jeg kan se det positive i beskrivelsen. Jeg tar det som et stort kompliment at jeg er interessant, sier Vik.

• Les også: Montée på Kina-ferd

– It-jenta er over alt

Mandag er Vik gjest i Nasjonalgalleriet på NRK 2, for å snakke om it-jentene. For dem er det mange av.

Den første virkelige it-jenta var Clara Bow, fra filmen med det slående navnet «It» fra 1927. Stumfilmstjernen Bow var verken yndig eller glamorøs, men tøff, ukonvensjonell og moderne.

Syltynne Twiggy (født Leslie Hornby) er en annen it-jente som satte sitt preg på et tiår. Hun viste vei inn i 60-tallets Swinging London, med sine store øyne, lange øyenvipper og korte hår.

Moteviter Ida Eritsland mener it-jentene gjerne dukker opp i brytningstider hvor kvinnerollen er i utvikling.

– Begrepet kom for fullt på 20-tallet, med en veldig progressiv kvinnerolle. Det ser vi også i enda sterkere grad på 60-tallet hvor kvinnefrigjøringen stå på for fullt, og it-jentene har sin storhetstid.

En annen it-jente som ble lagt merke til var Jane Birkin. Låta «Je t'aime... moi non plus» fra 1969 kulminerer med at hun simulerer en orgasme, noe som førte til at den ble bannlyst fra radiostasjoner i flere land.

– En del falske it-jenter

Som 18-åring flyttet Chloë Sevigny til Brooklyn i New York, hvor hun ble oppdaget av tenåringsmagasinet «Sassy» mens hun gikk ned gata. Sevigny ble et gatesmart stilikon som er betegnet som 90-tallets it-jente.

I dag synes Eritsland at mange av jentene som betegnes som it-jenter kanskje ikke har gjort seg fortjent til tittelen. Mange av dem har fått en litt for enkel merkelapp fra media.

– Det er en del falske it-jenter der ute, som Paris Hilton eller Pia Haraldsen. De er ikke representanter for noe nytt og interessant på den måten som it-jenter skal være det, ser moteviteren.

– Først og fremst musiker

Maya Vik er derimot en kvinne som gjør ting det er verdt å skrive om. Fredag 21. oktober ble soloskiven «Château Faux-Coupe» tilgjengelig på vinyl og gjennom musikktjenesten Wimp.

Samme uke åpnet også fotoutstillingen hvor hun er avbildet av fotografen Pål Laukli.

• Les også: Mayas nye triple jeg

Selv om Vik får mye oppmerksomhet for sitt utseende, så fastholder hun at det er musiker hun først og fremst er.

– Med en gang media velger å fokusere på hva jeg har på meg eller hva jeg har i sminkepungen framfor musikken, så er det baksiden av å få så mye oppmerksomhet.

– Et image er en rød tråd

Likevel innrømmer Vik at hun er over gjennomsnittet opptatt av klær og stil.

– Det er veldig viktig for meg å holde et visst image. Kanskje har jeg alltid skilt meg litt ut, men jeg synes det er viktig å ha en rød tråd gjennom det man gjør.

En avtale med en større svensk klesskjede gjør at Vik får tilgang til klær som vanlige dødelige må vente lenge på. Selv om det å være it-jente har enkelte frynsegoder, så er det ikke nødvendigvis spesielt lukrativt.

– Du får låne litt klær som siden leveres tilbake. Så klesbudsjettet er ikke skyhøyt. Men man blir stilig heller enn rik.

– It-jenter skal være litt utydelige

Selv om musikeren nå brettes ut i en fotoutstilling og i en medfølgende bok, er det ifølge moteviteren viktig at en it-jente beholder et lag med mystikk rundt seg.

– It-jenter skal ikke gi for tydelige svar. De skal heller være et slags lerret vi kan lese ting av selv, sier Eritsland.

Og det er nettopp slik Maya Vik er, mener moteviteren. Det er ikke musikeren enig i selv.

– Nei, absolutt ikke. Jeg har sett det skrevet enkelte steder, men jeg går ikke rundt og sier «hei, jeg er it-jenta Maya».

Nasjonalgalleriet sendes mandager på NRK2, klokken 21.30. Du finner det også i NETT-TV.