Uengasjerende finansakrobatikk

Alt ligger til rette for en god start for den nye teatersjefen ved Det norske teatret, Erik Ulfsby. Den britiske teatersuksessen «Enron» åpner ballet for en sjef vi venter oss mye spennende fra – uten at han selv har regien denne gangen. Og det er kanskje det som er problemet. For regimessig er dette et stykke som aldri går i dybden. «Enron» på Det norske teatret faller raskt – og det med samme hastighet som Enrons aksjekurs gjorde en gang i 2001.

Engasjerer – engasjerer ikke

Energiselskapet Enrons fall og finanskrisen som fulgte i kjølvannet av det, er kjent materie for de fleste. Den unge britiske dramatikeren Lucy Prebbles skrev et teaterstykke om finansskandalen, og det har siden 2008 gått sin seiersgang ved Londons West End. En uke etter norgespremieren ved Teatret Vårt i Molde setter Det norske teatret i Oslo opp samme stykke. Og det må sies: Det er merkelig hvor radikalt forskjellig de to oppsetningene er. Den ene engasjerer, den andre ikke.

Smart og fint

Det norske teatret presenterer en klassisk finansverden. Scenografien er holdt i stilige kontorlandskaper, et godt scenebilde med dynamiske rom presentert i to etasjer. Scenografien fungerer både som utendørsfasade og som innendørs kontorlandskap med lukkede møterom, mørke kjellerkontor, heis, allrom og andre rom man finner på et slikt arbeidssted. Fasaden er gjort i tre, glass og metall, og veggene fungerer også som store skjermer der alt fra tv-sendinger til bilder av en by med lysende skyskrapere projiseres. Samtidig ruller aksjekursen kontinuerlig på en smal lystavle på midtveggen. Smart og fint tenkt av John-Kristian Alsaker.

Finansgrått

Kostymene er holdt finansgrå. Også dette stramt og stilig – og som forventet. Inntrykket fra starten er nesten for grått, det er slik at man forventer at det dukker opp noe som motarbeider alt det grå, noe som overrasker. Det gjør det ikke, selv om traderne, Enrons arbeidsmaur, likevel blir det mest fargerike ved oppsetningen og noe av det som fungerer best. De står for sanginnslagene, fekter med lasersverd, fester og trader, de er synkrone og godt koreograferte. Men det de står for blir likevel mest påhitt, noe som skjer for å sprite stykket opp – kjemper de for eksempel med lasersverd, gjør de det bare en gang, og dermed har det ikke noen funksjon. Det er ingen grunn til å dra inn festlige virkemidler bare for å gjøre det. Selv om publikum ler. Bruker man bildet med lasersverdene, bør man holde på dem en stund, slik at dette virkemidlet representerer mer enn enda et nytt sjarmtriks. Kjører man på med nye virkemidler, klarer man aldri å jobbe seg innover mot noen kjerne.

Glatt, flatt

Så skjer da heller ikke i denne oppsetningen. Det meste er glatt, flatt og utenpå. Det ser proft ut, og den kyniske historien bak denne finanskrisen blir tydelig fortalt – men også det overfladisk. Derfor blir det bare beklemmende i scenene der Jeffrey Skilling, hovedskurken, spilt av Mads Ousdal, viser frem sin myke side i imaginære møter med datteren. Vi tror ikke på det, for også det går inn i rekken av overfladiskheter. Selv ikke hovedrollene Ousdal, Nina Woxholtt, Jan Grønli og Per Schaanning klarer i særlig grad å bore seg gjennom stykkets overflate.

Ikke nok

Spørsmålet blir hva regissør Kjetil Bang-Hansen ønsker å fortelle med dette grepet. Vi lærer om Enrons fall, hvordan det skjedde, litt om hvorfor – men strengt tatt sier stykket ikke så mye mer. Noe om kynisme, men det var som forventet, og det visste vi også fra før. Bare å fortelle en historie er ikke nok. En levende oppsetning skal gi publikum noe å tenke på – og anledningene er mange i et stykke som dette.
Ønsker man å se en oppsetning av «Enron» som engasjerer tilskueren, anbefales det heller å ta turen til Molde.

Det norske teatret
«Enron» av Lucy Prebbles

Regi: Kjetil Bang-Hansen
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Medvirkende: Mads Ousdal, Jan Grønli, Per Schaaning, Nina Woxholtt, Jon Eivind Gullord, Morten Espeland, Heidi Ruud Ellingsen m. fl.