NRK Meny
Normal

Enkel og fengende Gruffalo

Det er ikke alltid det skal så mye til for å lage godt teater.

Karen Frøsland Nystøyl NY

Den lille skogsmusa har tatt med seg sin venn Gruffalo til teaterscenene i Hedmark og Oppland. Teater Innlandets figurteateroppsetning av den populære barneboken er enkel, men nettopp derfor er den også fin.

Suksesshistorie

For det er lite staffasje, karikaturer og påtatte morsomheter å spore i Teater Innlandets oppsetning Gruffalo. Teaterstykket er basert på Julia Donaldsons bok, som er en stor internasjonal suksess og er solgt i over 10 millioner eksemplarer.

Historien er enkel: En liten mus går tur i skogen. Der møter den mange dyr som ønsker å spise ham, men han lurer dem til å tro at han har en avtale med en gruffalo (som representerer de enkelte dyrenes største frykt).

Når så gruffaloen viser seg å finnes – og vil spise musa – forteller musa den at den er det farligste dyret i skogen. For at gruffaloen skal overbevises, legger de to ut på skogstur sammen.

Ved synet av gruffaloen (med musa som fortropp), skremmes alle dyrene vekk. Med andre ord: En fortelling om den lille skapningen som viser seg å være størst og sterkest fordi den er smart og modig.

Enkelt

Fortellingen har et fabelpreg, den er enkel og tydelig. Gruffaloen er en monsteraktig figur (opprinnelig en blanding mellom grizzlybjørn og bøffel), den har skarpe klør, lilla pigger på ryggen, en lang, svart tunge og en giftig, grønn vorte på nesa. Den er all frykt samlet i en og samme figur.

John Nyutstumo

John Nyutstumo

Foto: Teater Innlandet

Det enkle risset gjør den godt egnet som figurteater for aldersgruppen 3–5 år. På en halvtime forteller skuespiller og dukkefører John Nyutstumo den kjente fortellingen, uten særlig store avvik fra originalmanuskriptet verken når det gjelder tekst, fortellingsgang eller dukker.

Gruffalo er en teaterforestilling som kan karakteriseres som nedpå, den har ingen store fakter og prøver ikke å være noe annet eller noe mer enn det den er. Det er det som gjør at den fungerer.

John Nyutstumo og regissør Espen Dekko har valgt å stole på at teatrets enkle og grunnleggende virkemidler holder. Og det gjør de helt rett i.

Kontakt

Noe som er forutsigbart blir lett en suksess, men kan også bikke over til å bli kjedelig. Her er den umiddelbare kontrakten mellom sal og scene essensiell.

I stedet for å befinne oss i en skog, er vi ett eller annet sted på landet der noen holder på med å hogge ved. Hvorfor skogen er byttet ut med vedstabler, vites ikke, det kan hende det har noe med turneformatet å gjøre.

En skog er en mer spennende scenografi, men samtidig retter vedstablene fokus mot Nyutstumo og hans spill med figurene.

Forestillingen starter med at et par vedskier kastes inn på scenen. To høye dunk smeller inn i rommet, og det blir spennende og nesten litt skummelt med en gang – hva er dette?

Så kommer Nyutstumo inn, kledd i blå arbeidsdress og med et skjevt smil om munnen. I det samme begynner barna å le. Som i lettelse: Der var jo bare han! Kontakten er etablert, og Nyutstumo har fått barna med på leken.

Grunnleggende

Det dempede uttrykket Nyutstumo og regissør Dekko har valgt, kler dukkeføreren. Her er ingen høye, skrikende eller tilgjorte stemmer, Nyutstumo beveger seg uten hast og gjennomfører alle oppgavene sine etter tur og med stor ro.

Eneste innslag av teknikk som spores i første halvdel av stykket, er et contentum av dempede skogslyder. En etter en popper figurene frem: Musa, reven, ugla og slangen.

Det ligger noe grunnleggende teatralt i denne forestillingen: Nyutstumo kunne hatt figurene i lomma, trukket dem opp når som helst, hvor som helst, og spilt forestilling. Uavhengig av noe som helst annet. Det er en kvalitet ved stykket.

Fasan og Farao

Men når gruffaloen kommer, må teknikken trå til. Samtidig er alle andre virkemidler enn figurer og skuespiller lite viktige i denne sammenhengen. Det er nesten morsommere å se på Nyutstumo enn på selve gruffaloen når den brøler. Og reven, ugla og slangen reagerer med hver sine kraftuttrykk på f når de møter gruffaloen – til barnas fryd: Fy flate, fy fasan, fy farao.

Åpne og lukke

Men så skjer det noe når forestillingen er over. Magien er brutt, fortellingen fortalt – greit nok. Men når barna, som inviteres til å sette seg en meter fra vedstablene på scenen før forestilling, vil frem for å kjenne på scenografien, rykker staben til for å holde dem unna.

Det er noe trist som skjer i slike sammenhenger. Grunnet teknikk, eventuelt skjøre konstruksjoner på scenen, får ikke barna slippe til. Men etterarbeidet, det å kjenne på, ta på og bli møtt på en hyggelig måte, er også en del av barnas forestillingsopplevelse.

Dette glemmes ofte i forestillinger for de aller minste, og det er synd. Det åpner noe for barna når de er velkomne til å prøve ut etter endt forestilling, i motsatt fall er det noe som lukkes. Tenk så fint om flere som jobber med barneforestillinger kunne tatt også dette aspektet med i planleggingen av en oppsetning.

Trygt

Gir et dempet uttrykk lite variasjon? Det kan gjøre det. Gruffalo er en forestilling som kunne blitt slik. Men Nyutstumo står trygt i det han gjør. Og med gjenkjennelige og svært godt utførte figurer fra figurmaker Tatjana Zaitrows hånd, er det ikke så mye mer som trengs.

Med Gruffalo har Teater Innlandet laget en enkel, og derfor modig forestilling.