Engler og demoner
Dan Brown
Bazar forlag 2004
Av Leif Ekle
Jeg har spurt mange ganger før; kan det tenkes at det en gang blir thrillere, spenningsromaner nok? Akkurat nå er jeg redd svaret må bli ja - særlig hvis vi snakker om bøker av konspirasjons - og kodemodell. Da jeg var nesten ferdig med Dan Browns «Engler og demoner» - etter å ha lest oppfølgeren, «Da Vinci-koden», ferdig et par dager før - var metningspunktet nær.
Brorskap
Det hjalp ikke helt med en historie som river avgårde med leseren fra første øyeblikk, og som starter i den svært velrennomerte sveitsiske forskningsinstitusjonen CERN, der sjefen selv finner liket av en av sine medarbeidere, Leonardo Vetra, en katolsk prest og fysiker. Han er ille tilredt - mest skremmende er allikevel at et uhyre forseggjort symbol er brent inn i huden hans; symbolet til det gamle vitenskapelige brorskapet Illuminati.
Snart får vi også vite at Vetra har klart, som den første i verden, å produsere og isolere antimaterie - en bragd med så uoverskuelige og umiddelbare konsevenser, at den danner grunnlag for de neste 500 sidene av Browns fortelling - en historie som raskt forflyttes til Roma og Vatikanstaten.
Det er ikke noe i veien med spenningsnivået i «Engler og demoner», historien er intrikat nok og kunskapasbasen bak, formidabel. Løsningen av kodene er en fryd - sikkert enda mer for dem som kan sitt Roma og sin kunsthistorie godt. Her er også mye fint og interessant om forholdet mellom religion og vitenskap, balansen i verden, yin og yang.
Nødløsninger
Dan Brown sitter inne med store kunnskaper, han er også en fantastisk researcher og en flink forteller. «Engler og demoner» virker imidlertid mindre moden, om jeg kan bruke et slikt uttrykk. Ved flere anledninger faller forfatteren ut av stilen og blir eventyrforteller og tyr til nødløsninger for å redde historien i land. De siste kapitlene er så apokalyptiske og totalutfordrende for helten, professoren i religiøs symbologi, Robert Langdon, at det hele nærmer seg slap- stick.
Det er nok ikke klokt å lese to så nært beslektede bøker butt-i-butt, men samtidig interessant. Ikke minst fordi det blir så tydelig at stammen i fortellingen, en mal som ligger der før forfatteren maler fortellingen ut, langt på vei er den samme i de to siste bøkene fra Dan Brown. I det lyset fremstår «Engler og demoner» langt på vei som en ganske vellykket generalprøve på selve forestillingen.
Kulturnytt, NRK P2, 12. januar 2005