Hopp til innhold

Nærgående engel

«Engelen» kan beskrives som et dokumentardrama i innhold og fiksjon i form.

Maria Bonnevie i «Engelen»
Foto: NFI

stjerner

Filmen var ment som en dokumentar, men kunne ikke gjennomføres på grunn av omstendigheter for hovedpersonen. «Engelen» er nærgående, og det kjenner vi.

Engasjert

Filmen er svært personlig formulert. Det er en god ting, men det kan også være en svakhet. Filmens skaper Margreth Olin er voldsomt engasjert, kanskje for voldsomt. Engasjementet gir blant annet svulstige tekster som hun leser selv.

Det er mye stemning i de visuelle tegnene og i symbolene også. Engelen er et glansbilde som Lea arvet etter sin far. Han brukte det som bokmerke.

Olin forteller Leas historie og i mindre grad historien om menneskene rundt henne. Fortellingen er Leas erindringer.

Scene fra Margreth Olins «Engelen»
Foto: Foto/Copyright: Sandrew Metronome/Speranza

Livet tar henne hardhendt. Filmen behandler henne penere. Den er hensynsfull. Det er naturlig at den er det. Det er jo hennes versjon. Erindringer er ikke objektive. Men det kan tenkes at Margreth Olins pasjon forsterker subjektiviteten.

Siden vi er utenforstående, og synes vi bør forstå litt og ikke bare oppleve mye, hadde det vært all right med flere koder og opplysninger. Vi tror vi trenger et rammeverk med færre hull. Men vi godtar, at sånn som på filmen, kan det sikkert også være. Sånn kan det kanskje ha skjedd.

Tilbake til barndommen

Tidlig i filmen er en sterkt ruset Lea i fosterhjemmet til sin datter for å feire ettårsdagen hennes. Derfra går filmen bakover til Leas egen barndom.

Far dør av kreft da Lea er om lag fem. Mor får ny kjæreste. Inntil nå har mor virket sindig og sterk, men i det nye forholdet brytes hun ned såpass at hun velger bort sin datter til fordel for den voldelige samboeren.

Lea som barn i Margreth Olins «Engelen»
Foto: Foto/Copyright: Sandrew Metronome/Speranza

Filmen gir oss et forhold til jenta i tre faser: Barnet Lea, tenåringen Lea og den unge voksne Lea. Det er sammenheng i det portrettet. Jenta, ungdommen og kvinnen oppleves som en person. Maria Bonnevie spiller kvinnen. Hun er meget god. Hun er jo vakker og sunn, men fungerer som nedkjørt stoffbruker også etter at maskør Elisabeth Bukkehave og hennes team har herpet ansikt og kropp.

De tre jentene som blir til en, er alle gode. Der har Margreth Olin gjort en imponerende jobb som instruktør. Men jeg synes hun som dramaturg og regissør, har lagt vel mye føling utenpå skildringen av den usentimentale virkeligheten.

Kulturstrøm

  • Emil slipper protestlåt med russiske Ekaterina

    Låten som samiske artisten Emil Kárlsen spilte inn med russiske Ekaterina Efremova ble i lys av Russlands invasjon av Ukraina en sterk protestlåt.

    Fredag slipper Kárlsen singelen med tittel på tre språk – «Min áiggis – Ближе, чем кажется (In Our Days – Closer Than it Seems)», spilt inn i kjølvannet av at begge skulle opptre under Barentsrådets toppmøte i Tromsø i november i fjor, det melder NTB. – Tema for låten ble naturligvis farget av begivenheten, med ønske om å bevare fred og gode toner mellom folk og land. sier Karlsen. Videre sier han at det er viktig at vi ikke mister kontakten med de fredelige krefter hos våre nabofolk.

    Samiske Emil Kárlsen slipper det som ble en ekstra aktuell protestlåt sammen med russiske Ekaterina Efronova fra Murmansk. En av verselinjene lyder: "Vi er nødt til å holde den skjøre verden i håndflata vår". Foto: Evgeny Velichko / Ørjan Marakatt Bertelsen NTB kultur
    Foto: Evgeny Velichko / Ørjan Marakatt Bertelsen NTB kultur
  • Ber regjeringen fjerne taket på den norske ordningen

    Meghan Beaton i Filmkommisjonen mener Norge har verdens minst konkurransedyktige insentivordning.

    Slik den er i dag har Norge en fast pott med penger, eller et tak, som deles ut til noen heldige produksjoner.

    Kulturminister Anette Trettebergstuen sier hun jobber for å fjerne det øvre taket.