Hopp til innhold

Nærgående engel

«Engelen» kan beskrives som et dokumentardrama i innhold og fiksjon i form.

Maria Bonnevie i «Engelen»
Foto: NFI

stjerner

Filmen var ment som en dokumentar, men kunne ikke gjennomføres på grunn av omstendigheter for hovedpersonen. «Engelen» er nærgående, og det kjenner vi.

Engasjert

Filmen er svært personlig formulert. Det er en god ting, men det kan også være en svakhet. Filmens skaper Margreth Olin er voldsomt engasjert, kanskje for voldsomt. Engasjementet gir blant annet svulstige tekster som hun leser selv.

Det er mye stemning i de visuelle tegnene og i symbolene også. Engelen er et glansbilde som Lea arvet etter sin far. Han brukte det som bokmerke.

Olin forteller Leas historie og i mindre grad historien om menneskene rundt henne. Fortellingen er Leas erindringer.

Scene fra Margreth Olins «Engelen»
Foto: Foto/Copyright: Sandrew Metronome/Speranza

Livet tar henne hardhendt. Filmen behandler henne penere. Den er hensynsfull. Det er naturlig at den er det. Det er jo hennes versjon. Erindringer er ikke objektive. Men det kan tenkes at Margreth Olins pasjon forsterker subjektiviteten.

Siden vi er utenforstående, og synes vi bør forstå litt og ikke bare oppleve mye, hadde det vært all right med flere koder og opplysninger. Vi tror vi trenger et rammeverk med færre hull. Men vi godtar, at sånn som på filmen, kan det sikkert også være. Sånn kan det kanskje ha skjedd.

Tilbake til barndommen

Tidlig i filmen er en sterkt ruset Lea i fosterhjemmet til sin datter for å feire ettårsdagen hennes. Derfra går filmen bakover til Leas egen barndom.

Far dør av kreft da Lea er om lag fem. Mor får ny kjæreste. Inntil nå har mor virket sindig og sterk, men i det nye forholdet brytes hun ned såpass at hun velger bort sin datter til fordel for den voldelige samboeren.

Lea som barn i Margreth Olins «Engelen»
Foto: Foto/Copyright: Sandrew Metronome/Speranza

Filmen gir oss et forhold til jenta i tre faser: Barnet Lea, tenåringen Lea og den unge voksne Lea. Det er sammenheng i det portrettet. Jenta, ungdommen og kvinnen oppleves som en person. Maria Bonnevie spiller kvinnen. Hun er meget god. Hun er jo vakker og sunn, men fungerer som nedkjørt stoffbruker også etter at maskør Elisabeth Bukkehave og hennes team har herpet ansikt og kropp.

De tre jentene som blir til en, er alle gode. Der har Margreth Olin gjort en imponerende jobb som instruktør. Men jeg synes hun som dramaturg og regissør, har lagt vel mye føling utenpå skildringen av den usentimentale virkeligheten.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober