Energisk og leken høstutstilling

Mange har i de siste par årene hevdet at Høstutstillingen har utspilt sin rolle og bør avvikles. Det er selvfølgelig sant at den ikke lenger er den store debutarenaen den en gang var. Heller ikke kan den sies å være noen spydspiss i samtidskunsten.

Men den trenger vel ikke spille den eksakt samme rollen som for femti eller hundre år siden for å ha en berettigelse?

Bred folkelig interesse

En ting som utvilsomt taler til forsvar for denne tradisjonsrike utstillingen, er den massive folkelige interessen den er gjenstand for.

Jeg mener at dette i seg selv er grunn god nok til å opprettholde den. Her har man en unik sjanse til å formidle kunnskap om samtidskunst til publikumsgrupper som vanligvis ikke viser seg på museer og gallerier.

Det er også noe sympatisk ved den åpne, anonyme innsendelsen. Her kommer det ikke an på om man har et profilert navn, eller en lang og imponerende cv, her er det ene og alene prosjektets kvalitet som er avgjørende.

Dessverre har utstillingen de siste par årene vært en ganske trist affære.

Derfor er det en glede å se at Høstutstillingen 2011 i år er blitt en frodig og spennende utstilling som byr på mange interessante arbeider, både av mer veletablerte navn, og av unge, ukjente, og noen av dem til og med uutdannede kunstnere.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Pusteøvelser

Det første verket man ser når man kommer inn gjennom døren i Kunstnernes hus er Oda Broch og Tara Maria Rolfsens svimlende, sterke og ubekvemme video «Between two lungs».

Mens man forserer den bratte trappen opp til annen etasje kan man her se to unge kvinner kledd i sort og med oppsatt hår som puster inn i hverandres munn gjennom et lite glassrør. Glassrøret er så kort at det bare er noen centimeter mellom leppene deres, det ser ut som om skal til å kysse.

Vi hører uforløste åndedrett som et svakt brus i bakgrunnen, som om det hele foregår under vann. De ser hverandre inn i øynene, de to brystkassene stiger og synker i en utakt som danner en økende rytme etter hvert som pusten blir mer anstrengt.

Det blir nesten som en slags underlig, stillferdig, men samtidig desperat dans, der de tilsynelatende kjemper om den lille luften som de har til rådighet.

Jeg opplever verket som en et sterkt bilde på hvordan en inderlig nærhet kan gå over i noe klaustrofobisk og kvelende.

Design som begjærsobjekt

Et annet arbeide jeg merket meg var Børre Sæthres bisarre mangekantede skulptur i et skinnende, svart plastikkaktig materiale.

Formen er inspirert av en designlampe tegnet av den profilerte italienske designeren Achille Castiglioni. Den skinnende overflaten er regelmessig brutt opp av store, myke silikonknotter, som hver av dem har en smal, elastisk sprekk.

Dette skal visst nok fungere som en type penetreringspunkter, a la den gode gamle sjømannsbruden, for menn til ensom avnyttelse.

Jeg oppfatter dette som en humoristisk kommentar til vår forbrukskulturs ekstreme varefetisjering, vår dyrkelse av designede ting som en type begjærsobjekter, et enkelt og presist uttrykk for designobjektets sex appeal.

Børre Sæthre er en av mange veletablerte kunstnere som er med på å gi årets høstutstillingen en energi og et overskuddspreg den ikke har hatt på flere år.

Hør Mona Pahle Bjerke om Høstutstillingen: