En treårings flukt

Sammen med familien skal Lean flykte fra krigen i hjemlandet Syria og gjenforenes med besteforeldrene i Sverige.

– Vi skal til Sverige i Tyskland.

Dette sier Lean som nå er blitt fire år, i dokumentarfilmen 69 minutter av 86 dager, regissert av filmskaper Egil Håskjold Larsen. Den er produsert av Tone Grøttjord-Glenne i Sant og Usant.

Filmen viser flukten og reisen gjennom Europa fra Leans perspektiv. Hvordan er det å flykte fra hjemmet sitt når man er tre år gammel?

Lean har på seg fargerike klær, som matcher hennes livlige fantasi og store smil. På tross av den lange veien som venter henne, er hun positiv og full av glede. For familien var det viktig å skjerme barna fra situasjonen. De skulle ikke være redde og skulle skånes for den tunge virkeligheten. Det eneste lille Lean vet, er at hun skal til Sverige og gjenforenes med besteforeldrene.

Mistet alt

Lean sitter på fanget til mamma Rzan Kango i en brun sofa på Cinemateket i Oslo. Hele familien er samlet for å se dokumentaren som skal vises i Oslo.

Lean og familien bor nå i Sverige, og denne helgen skal dokumentarfilmen om flukten deres vises under Arabiske filmdager og Eurodok-festivalen.

– Vi mistet alt i krigen og mistet til og med huset vårt. Det var veldig vanskelig, sier Ahmad Kango.

Onkel Ahmad tar ofte ordet. Han sukker når han snakker om situasjonen i Syria. Det var ingen enkel avgjørelse å forlate hjemlandet, men å oppholde seg i Syria var ikke trygt. De måtte ta barna til et sted hvor de kunne vokse opp i trygge omgivelser.

– Var det en vanskelig avgjørelse å flykte?

– Jeg angrer ikke på at jeg dro, det er ikke noe igjen der for meg på grunn av krigen og all drepingen. Jeg ville reise til Sverige og være med familien min der, sier han.

Reisen over havet

Ifølge FN er over 10 millioner mennesker drevet på flukt etter at krigen brøt ut i Syria. FNs høykommissær for flyktninger har registrert at over 5 millioner syrere har flyktet ut av Syria, mens de resterende drøyt 6 millioner menneskene er på flukt internt i landet.

Da Lean og familien flyktet fra kampene i hjemlandet, bestod reisefølget av far, mor, to små barn og onklene deres. De har reist med bil gjennom tøffe områder. Veien fra Syria til Tyrkia var den vanskeligste forteller familien. For å komme inn i Tyrkia den lovlige veien, måtte de passere flere kontrollpunkt.

De forteller at kontrollpunktene er både med representanter fra regimet og opposisjonen i Syria. Sjansene for en farlig situasjon er høy.

– Det var 99 prosent sjanse for at vi kunne bli drept, sier Ahmad.

Et trygt liv i Sverige, og å se igjen familiemedlemmene som ventet der, var målet. I Tyrkia ventet nok en farlig ferd over havet til Hellas. Små gummibåter tiltenkt tolv personer, men som ofte fraktet opptil fem ganger så mange, skulle ta familien til Kos.

– Hvordan var det å ha med barna over havet i gummibåtene?

– Barna synes det var skummelt. Hele familien satt i samme båt og det var femti personer ombord, sier Ahmad.

Familien kom trygt over til stranden i Kos. Det er her familien møtte filmskaper Egil Håskjold Larsen for første gang.

Var med hele veien

Larsen hadde fulgt med på mediedekningen av flyktningkrisen. Han synes det ble dekket så negativt ladet. Regissøren følte det var rom for en film som viste noe mer mellommenneskelig og ville lage en dokumentar fra et barns ståsted.

– Jeg møtte familien i Hellas. De var kanskje da på sitt mest sårbare og hadde forlatt alt og visste ikke hvor de skulle videre.

Familien brukte en dag på å bestemme seg om de ville la seg portrettere i dokumentaren. De takket ja, og ville gjøre det av en grunn. De ønsket å vise at de var bare en av mange familier som gikk igjennom dette.

– Familien var veldig imøtekommende, vennlige og positive til at vi ønsket å lage film om dem og da Lean spesielt, sier Larsen.

Larsen forteller at han fulgte familien fra Kos til Athen i en stor fraktebåt. Veien herfra ble tatt både til fots, med tog og buss og hele tiden var det viktig å skjerme barna. Familien sier de var heldigere enn mange, som gikk til fots hele veien.

For Larsen var det sterkt å være med familien, men han var med hele tiden – inn i flyktningleirene, i telt og mens de sov under åpen himmel.

– Vi ble et team på tur og en liten familie til slutt, sier regissøren.

For han var det interessant å oppleve det på nært hold, og leve med dem i den situasjonen. Men med norsk pass i lommen, gikk det ikke an å sette seg inn i det de gikk gjennom.

– De levde i konstant redsel om hva som ville skje, og hva de kunne forvente av det som kommer og det som har vært. Vi stod i en helt annen situasjon.

Kan ikke beskrives

Familien glemte etter hvert at Egil filmet. De forteller at hovedfokuset var hvilken vei de skulle gå, hva de skulle gjøre og hvor de skulle dra. Filmskaperen var med familien helt til den siste ferjeturen og ankomsten i Sverige. På kaia stod besteforeldrene og ventet.

– Det var helt fantastisk å komme til Sverige. Vi satte oss et mål, og vi klarte det. Jeg kan ikke beskrive det, sier far Bashar Kango og onkel Ahmad.

For Larsen var det også sterkt å se familien nå målet. En rørende opplevelse og en sterk følelse av lykke.

– Hvordan er livet deres nå?

– Det er veldig bra. Svensker er snille! Barna har fått venner og går i barnehage, sier mor Rzan.

Familien er fornøyd med filmen, og er glad for at de kan fortelle om den tøffe situasjonen og reisen til norden.

De ser positivt på fremtiden og skal jobbe for å lære seg svensk og komme ut i arbeidslivet. Og om de noen gang skal tilbake til hjemlandet, avhenger av om krigen tar slutt. For de ønsker at de en dag kan se hjemlandet igjen.