En sang om fred

Fredspriskonserten slik vi kjenner den, ble i går arrangert for åttende gang på rad. Arrangementet har etter hvert vokst seg til å bli det desidert største under Nobelpris-utdelingen, og når hvert år drøyt 500 millioner TV-skjermer verden over. Nobelkonsertens scene er med andre ord en gjev scene å stå på – og et show det legges betydelige ressurser i.

Jan Werner

Det var vår egen Jan Werner som fikk den store æren av å åpne gårsdagens Nobelkonsert i Oslo Spektrum. Akkompagnert av Kringkastningsorketeret, avleverte odølingen en sikker versjon av ”Air” og sikret seg dermed egenreklame for et par millioner.

Kveldens konfransierer, skuespiller-ekteparet Catherine Zeta Jones og Michael Douglas, slo tidlig an en seremoniell og høytidsstemt tone.

Temperatur

Mindre alvorlige – og desto mer lekne var senegalesiske Orchestra Baobab. Med afrikansk spilleglede og selvsikkerhet, fikk de raskt opp temperaturen i Spektrum et par grader. Senegaleserne markerte seg tidlig som et av kveldens absolutte høydepunkter.

En annen artist som hadde tatt veien til Oslo Spektrum i går, var Craig David. Den britiske r n’ b-artisten hadde tydeligvis pakka lett, for med seg på scenen hadde han ikke annet enn én mann på kassegitar. Craig David framførte låtene ”World Filled With Love” og ”Hidden Agenda” før han overlot stafettpinnen til svenske The Cardigans.

Svensk innsats

Jönköping-gruppa fulgte opp med to låter fra sitt siste album, og låt tett og fint. Vokalist Nina Person så til tider litt uaffektert ut, men hadde likevel nok sjarme til å overbevise oss om en viss tilstedeværelse.

Cowboy-Tim

Tim McGraw har gjort en eventyrlig karrière som country-artist i USA, og stilte breibeint med cowboyhatt og sørstatsaksent på Nobelkonsertens scene. Mellom låtene rettet han også en hilsen mot fredsprisvinneren og sa at han var glad for å kunne kome hjem og fortelle døtrene sine at han hadde spilt for henne.

- Du er et forbilde for kvinner overalt, sa Tennessee-artisten og førte hånden opp til bremmen av cowboy-hatten.

Deretter var turen kommet til konsertens ”klassiske alibi”, den rumenske sopranen Angela Gheorghiu. Hun framførte ”Muzica” sammen med Kringkastingsorkesteret, før den kurdisk-iranske familiegruppa The Kamkars, avsluttet konsertens første del.

Cash

Etter pausen var det klart for en sjarmoffensiv fra Vesterled. Irske The Chieftains gjorde salen varm med irske fløyter, sekkepiper, håndtrommer og innlagte dansetrinn. Gruppa fra Dublin spilte tre sanger, blant annet Johnny Cash’ ”40 Shades of Green” der hans datter Roseanne Cash bidro med vokal.

Mens The Chieftains fikk publikumsføttene til å gå lystig, tok Lene Marlin det hele i en annen retning i nummeret som fulgte. Hennes vare stemme var mer vever enn noensinne, der den fløt ut i rommet på Kringkastingsorkesterets toner. Det var kjølig, men vakkert utporsjonert av Tromsø-jenta.

O Sole Mio

Spranget fra lille Lene Marlin til den fransk-sicilianske testosteron-tenoren Roberto Alagna var derfor mer enn merkbart. Hans framføring av ”O Sole Mio” var like oppskriftsmessig og påregnet, som den var teknisk stø. Ikke veldig uforutsigbart, men sikkert et kjærkomment avbrekk fra all popmusikken – for dem som måtte ha behov for det.

Konserten ble avsluttet av tidligere Led Zeppelin-vokalist Robert Plant, som atter en gang viste seg som rockens sjuende far i huset. Plant, som for øvrig var mer opptatt av å spise fisk enn å snakke med pressen i forkant av konserten, vekslet mellom å klynke, vese, vaie, synge og gjøre farao-liknende håndbevegelser gjennom sitt tre sanger lange sett.

Imagine

Avslutningsnummeret ”Imagine” samlet samtlige artister på scenen, men ble dessverre ikke den pangfinalen det ble lagt opp til. Et særdeles ustøtt band må ta sin del av skylden, men det var noe litt anstrengt over det hele.

Man sitter med en litt emmen smak i munnen når Robert Plant bytter ut "religion" med "division" i tekstlinja ”Nothing to kill or die for/ And no division too”. En fin gest overfor den troende fredsprisvinneren, men ikke akkurat helt i John Lennons ånd.

Men Shirin Ebadi så i hvert fall ut til å kose seg. Da hun ble kalt opp på scenen, kvitterte hun for applausen med å si følgende:

- Der ordene ikke lenger gir mening, begynner musikken å snakke. Musikk er det som forener oss, den er grenseløs. Musikere – jeg takker dere!