– It's time to move on

- Meldingen om at a-ha oppløses er en nøye planlagt avgjørelse, mener Lydverkets Asbjørn Slettemark.

2009: A-ha med f.v. Paul Waaktaar Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen.
Foto: Berit Roald / Scanpix

Asbjørn Slettemark

Asbjørn Slettemark mener tidspunktet er valgt med omhu.

Morten Harket, a-ha i 1985

Morten Harket i 1985

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX
Paul Waaktaar Savoy, a-ha i 1985

Paul Waaktaar Savoy i 1985.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX
Magne Furuholmen, a-ha i 1985.

Magne Furuholmen i 1985.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

- Det er ikke tilfeldig at de lanserer nyheten om a-ha’s oppløsning samtidig som de legger ut billettene til verdensturnéen sin i 2010. Det sier Asbjørn Slettemark, programleder i NRK1s Lydverket og tidligere redaktør for bransjebladet Faro-Journalen.

- Dette er forretningsmessig en fornuftig timing, sier Slettemark.

- a-ha er blant de få norske artistene som har oppnådd internasjonal stjernestatus. Mange av dagens artister refererer til a-ha, fordi de vokste opp med a-ha. Dette gjelder artister som The Strokes, Kanye West, som ofte bruker a-ha, og Coldplay, som har spilt a-ha live.

- Vi må huske på at a-ha kunstnerisk lever på en katalog som er stappfull av hitter.

Asbjørn Slettemark vil likevel ikke slutte seg helt ubetinget til torsdagens unisone norske hyllningskor.

- Det forrige albumet Analogue (2005) var veldig bra, mens det de kom med i år Foot of the Mountain (2009), var på mer det jevne. Det er jo verdt å legge merke til at Foot of the Mountain er det eneste albumet deres som ikke hadde en låt som nådde til topps på VG-lista. Sånn sett er det kanskje en grei tid å gi seg på nå.

- Hva vil du takke a-ha for?

- Jeg vil takke a-ha for at de var et av bandene som gjorde meg intressert i musikkjournalistikk. Jeg var 9-10 år da Take on me kom, og de fikk meg til å oppdage at det fantes noe som het musikkblad. Hunting High and Low var en av de første kassettene jeg kjøpte. Den ble grundig spilt. Alle i gata hadde den.

Billettene legges ut i morgen

I desember neste år avslutter a-ha hele sin 25 år lange karriere med en siste konsert i Oslo Spectrum billettene til denne konserten legges ut fredag 16. oktober.

Men allerede 6. og 7. november kan du se -ha i Oslo Spectrum. De kommer bandets Foot of the Mountain-turné til Oslo. Før det spiller a-ha i Köln, Berlin, Hamburg og Frankfurt. Deretter følger Storbritannia i begynnelsen av november. Etter konsertene i Oslo reiser gruppa videre til Frankrike, Russland og Japan i slutten av november.

Men neste år legger bandet altså opp til en global avskjedsturné, som skal avsluttes hjemme i Oslo Spectrum 4. desember 2010.

- Vi har levd ut den ultimate guttedrømmen, sier gutta i en pressemelding, som ble sluppet på bandets offisielle hjemmeside torsdag.

Her takker de for støtten de har fått siden den spede starten i 1985, og skriver bandmedlemmene nå vil involvere seg mer «i andre meningsfulle aspekter ved livet», før de fortsetter:

«Change is always difficult and It is easy to get set in one’s ways. Now it is time to move on.»

Video: Lørdagssirkus 1984: Rita Westvik intervjuer a-ha, som urfremfører "Take On Me" på norsk fjernsyn

Video: 1987: Knut Bjørnsen intervjuer a-ha før deres første konsert Norsk jord

Lyd: 1985: Morten Harket om a-has gjennombrudd, til reporter Lars Lønne

Video: Lydverkets sending viet ene og alene til “Take on Me”

Artikkelen fortsetter under bildet med en fyldig biografi.

A-Ha i OSLO i 1985. Fra venstre; Morten Harket, Pål Waaktaar og Magne Furuholmen.

a-ha da de slo gjennom i 1985. Fra venstre; Morten Harket, Pål Waaktaar og Magne Furuholmen.

Foto: Scanpix

Fantastisk karriere

Trioen ble startet i 1982 av Morten Harket (vokal), Pål Waaktaar-Savoy (gitar, vokal) og Magne Furuholmen (keyboards, vokal).

a-ha var de første norske artistene som toppet den amerikanske hitlisten og ble globale popstjerner. Tatt i betraktning den lange karrieren, de imponerende produksjonene og de høye salgstallene over hele verden, må a-ha regnes som Norges viktigste popnavn.

Gruppen har også en historie som kunne gått rett inn i en moderne gjenskriving av eventyrene om Askeladden.

Historien om a-ha er fortellingen om tre unge menn med urokkelig tro på seg selv og sin kunst. Det er også en historie som bekrefter påstanden om at hardt arbeid og utholdenhet er like viktig som talent i popbransjen.

Forløperen til a-ha het Bridges og var et psykedelisk konsept ledet av Magne Furuholmen og Pål Waaktaar. De to begynte å spille sammen før tenårene hjemme på Manglerud i Oslo. Bridges ga ut en LP i 1981, men ble oppløst samme år. Magne og Pål ville leve av musikken og hadde store ambisjoner. Med dette som drivkraft skrapte de sammen en passelig pengesum, og i november 1981 satte de seg på flyet til London.

Hjem til fots

Pål skrev dikt og tekster, mens Magne tegnet og malte – musikk ble det lite av under dette første englandsoppholdet. Pengesummen skrumpet raskt, og returen til Norge skjedde sommeren 1982 via Nederland, hvorfra de haiket seg nordover, for til slutt å spasere inn i Norge over Svinesundsbroen.

I forkant av returen til Norge hadde Pål og Magne stadig oftere tenkt på en bekjent med navnet Morten Harket. Han hadde prøvesunget for dem i Bridges, og de bestemte seg for å invitere ham med i prosjektet sitt. Askergutten og teologistudenten Harket hadde bakgrunn som både bassist og trommeslager i diverse band, i tillegg til å ha vært aktiv innen Ten Sing-bevegelsen.

Da Magne og Pål oppsøkte ham i september 1982, var han vokalist i bluesbandet Souldier Blue. Magne og Pål la frem sine ambisiøse planer, og ville ha Morten med seg tilbake til London. Han slo til, og først på dette tidspunktet begynte utformingen av det som skulle bli popbandet a-ha.

Misforståelse

Gruppenavnet ble til ved en misforståelse, Morten nevnte AHA fordi han hadde sett det i Påls notatbok og trodde det sto på en liste over navneforslag. I virkeligheten var det bare et ord i en sangtekst, men alle var enige om at det var et perfekt navn – ikke minst fordi det kunne sies av mennesker over hele verden. Stavemåten med bindestrek ble til senere, av hensyn til uttalen.

Den nye trioen laget en prøveinnspilling på spartansk utstyr hjemme i Oslo, og i januar 1983 dro de tilbake til London. Etter noen måneders slit ble det imidlertid klart at de var avhengige av bedre innspillinger. Morten og Magne dro derfor tilbake til Norge og jobbet på Dikemark Sykehus for å skaffe mer penger.

En måneds tid senere returnerte de. Nye innspillinger ble gjort i Rendezvous Studio i Sydenham, og helt tilfeldig begynte ting å skje. John Ratcliff, en av drivkreftene i studioet, likte det han hørte, og sendte et opptak til en venn av seg. Denne vennen var Terry Slater, en mann som hadde vært delaktig i suksessen til artister som Queen, Kate Bush, Sex Pistols og Duran Duran. Han hadde også vært bassist, bl.a. for Everly Brothers. Slater ble overbegeistret, og han forespeilet allerede på dette tidlige tidspunkt en lysende karriere for de tre norske guttene. Han ble deres manager på heltid.

Ved hjelp av sine forbindelser klarte Terry Slater å skaffe a-ha kontrakt med Warner Brothers Records. Stjerneprodusent Tony Mansfield ble hyret og det fasjonable Eel Pie Studio booket, og sommeren/høsten 1984 ble innholdet på Hunting High And Low utformet. «Take On Me» ble utgitt som single og video på senhøsten 1984, i regi av Warner Brothers’ London-kontor, men platen slo ikke an slik selskapet håpet.

Hjemme i Norge flirte programleder Rita Westvik da hun introduserte de tre målbevisste guttene i TV-showet Lørdagssirkus.

Warner tar over

Toppfolkene i Warner Brothers’ USA-kontor bestemte seg for å overta styringen. Produsent Alan Tarney ble hyret til å være produsent på en ny versjon av «Take On Me», og Mike Patterson ble satt til å lage en oppsiktsvekkende video sammen med regissøren Steve Barron.

Nå satset selskapet på at a-ha først skulle vinne musikkanalen MTV, og deretter verden. Gruppen ble lansert nærmest som en ferdigpakke for tenåringer, hvor musikk og image var tidsriktig og forsiktig nyskapende og trendsettende.

Videoen som ble laget til den nye versjonen av «Take On Me» var en banebrytende miks av vanlig fargefilm og svart/hvitt-animasjonsfilm. Den besto av mer enn 3000 tegninger og kostet 1,3 millioner kroner å lage. Det var verdt prisen. Videoen vant hele seks av bransjebladet Billboards ti videopriser for 1985.

USA No. 1

19. oktober 1985 skjedde det som man tidligere hadde trodd var umulig: Et norsk band gikk til topps på den amerikanske Billboard-listen – verdens viktigste hitliste. Singlen toppet til slutt i 15 land og solgte fire millioner. a-ha var verdensstjerner og hadde skrevet seg inn i norgeshistorien. 25. januar 1986 nådde de et nytt mål da «The Sun Always Shines On T.V.» gikk til topps i England. Ytterligere to sanger fra debutalbumet ble hits, «Train Of Thought» og tittelkuttet.

Forventningene foran gruppens andre album Scoundrel Days var skyhøye, men a-ha innfridde. Platen inneholdt hits som «I’ve Been Losing You», «Cry Wolf» og «Manhattan Skyline», og produsent for de fleste låtene var Alan Tarney. Det var en heltent trio med repertoaret fullt av slagere som holdt sine første konserter i hjemlandet vinteren 1987.

Etter en verdensturné og en spesialutgivelse i Sør-Amerika, ble a-ha invitert til å levere tittelmelodien til James Bond-filmen The Living Daylights i 1987. Denne låten ble også inkludert på trioens tredje album, Stay On These Roads, utgitt i april 1988 og igjen med Alan Tarney som produsent. Fire av låtene herfra ble nye hits: tittelkuttet, «The Blood That Moves The Body», «Touchy!» og «You Are The One». Albumet som helhet avslørte imidlertid at en viss slitasje hadde sneket seg inn, og en tid for pause og familieliv måtte til for at gløden og arbeidslysten skulle komme tilbake.

Det var et revitalisert a-ha som vendte tilbake høsten 1990 med East Of The Sun, West Of The Moon. Medlemmene fremsto som mer modne, og musikken hadde et mer voksent, organisk uttrykk med utstrakt brukt av piano, orgel, gitar og ekte trommer. Dette kom best frem i albumets første sing­le, en moderne og behagelig omarrangert versjon av Everly Brothers-klassikeren «Crying In The Rain». Andre singler fra platen var «I Call Your Name» og «Early Morning».

East Of The Sun, West Of The Moon slo fast at a-ha besto av noe langt mer enn tre pene popstjerner – dette var artister i verdensklasse, og den nye platen deres staket ut den musikalske veien videre. Produsenter for albumet var Chris Neil og Ian Stanley. I kjølvannet av den gjenvunne gnisten ble samlingen Headlines And Deadlines (1991) utgitt. Denne inneholdt en ny låt, «Move To Memphis», som også ble inkludert på neste album.

Memorial Beach (1993) ble stilen fra East Of The Sun utviklet så kraftig at det var vanskelig å tro at dette var det samme bandet som åtte år i forveien hadde erobret verden med den synth-drevne «Take On Me». Sammen med produsent David Z (kjent for sitt arbeid med Prince) skapte a-ha et visuelt, nesten filmatisk lydbilde som passet godt til de nye, reflekterende komposisjonene.

Musikken var i store deler innspilt «live» i studio med Jørun Bøgeberg (bass) og Per Hillestad (trommer). I intervjuer uttrykte de tre medlemmene glede over å ha funnet en stil de mente var riktig for a-ha. Likevel valgte de i 1994 å skille lag for en stund. Gruppen hadde nå solgt nærmere 20 millioner plater totalt. Det var det bare ABBA av skandinaviske artister som hadde gjort før dem.

Pausen ble brukt fornuftig. Morten Harket ble soloartist og beviste at han sto fjellstøtt på egne ben. Pål Waaktaar giftet seg med sin mangeårige kjæreste Lauren Savoy, tok hennes etternavn og startet bandet Savoy med henne. Magne Furuholmen utviklet sitt kunstneriske talent med maleri­utstillinger og filmmusikk, det siste både under sitt eget navn og pseudonymet Timbersound. Først ved tusenårsskiftet var tiden inne for å samles igjen under gruppenavnet a-ha.

Forventningene var store, men det var også skepsisen. Kunne fire voksne menn rundt de 40, som opprinnelig hadde vært tenåringsidoler, klare å gjenerobre tronen som Norges ledende pop-gruppe?

Den første singlen, «Summer Moved On», feide all tvil til side. En forsmak på Nobel-konserten i Oslo høsten 1999 ble gitt bare for å skjerpe appetitten. Den store relanseringen av a-ha skjedde under utdelingen av Spellemannprisen tidlig i 2000, etterfulgt av albumet Minor Earth / Major Sky i april.

På dette albumet klarte a-ha å koble stilen fra Memorial Beach med det som hadde vært varemerket på gruppens tidligste utgivelser; denne kommersielle, men like fullt innbydende nynnbarheten. Flere av låtene ble nye hits, deriblant tittelkuttet og en ny versjon av Savoy-låten «Velvet» som ble ledsaget av en video som skapte debatt. Videoen flørtet med døden og nekrofili, med handling lagt til et likhus.

Regissør var Harald Zwart, og videoen fikk Spellemannpris for beste video i 2000. Flere produsenter var involvert, deriblant Roland Spremberg og Kjetil Bjerkestrand. Blant deltakerne var Frode Unneland fra Savoy og Simone Larsen fra D'sound .

Lifelines fra 2002 var et skritt i begge retninger. Den modne musikken ble beholdt, men arrangementene og lydbildet hadde mange likheter med produksjonene fra 80-tallet. Magne fremsto som en like aktiv komponist som Pål – ofte i samarbeid med Morten, som i albumets første hit, «Forever Not Yours».

Syv forskjellige produsenter var involvert, uten at det gikk på bekostning av albumets helhet. Svenskene Sven Lindvall og Per Lindvall deltok på henholdsvis bass og trommer, mens Anneli Drecker (fra Bel Canto ) sang duett med Morten på to kutt: «Lifelines» og «Turn The Lights Down». Gruppens vellykkede comeback ble dokumentert på en dobbel konsert-CD i 2003, og hele den usminkede historien fortalt i boken The Swing Of Things skrevet av Jan Omdahl i 2004.

Samme året kom samlingen A definitive singles collection 1984-2004 ut for å markere bandets 20 års-jubileum som plateartister. Denne utgivelsen tok bandet tilbake til Topp 20-lista i Storbritannia.

I 2004 signerte a-ha en ny kontrakt med plateselskapet Universal i Tyskland, og forpliktet seg til å lage tre nye album. Det første produktet gitt ut på denne kontrakten var singelen «Celice» som kom året etter, tett fulgt av albumet Analogue. Singelen toppet VG-lista i Norge, og andre lister i flere andre land. Albumet ble sluppet mot slutten av 2005 og gjorde det også godt på salgslistene. Og 27. august spilte bandet gratiskonsert for over 120.000 mennesker i Frognerparken i Oslo.

Samme året spilte a-ha også på Lydverket – samtidig som en rekke andre verdensstjerner spilte på andre scener over hele kloden. Disse konsertene ble også overført på fjernsynsskjermer over hele verden.

I oktober 2006 mottok a-ha den prestisjefylte Q Inspiration Award under en seremoni i London. Dette året brøt a-ha også samarbeidet med sin manager gjennom mange år, Brian Lane.

Våren 2008 kom Morten Harket med sin andre soloplate, Letters from Egypt. Og det skal være et nytt a-ha-album på vei også i løpet av dette året. Samme året ble de tre medlemmene i a-ha samlet på samme scene, men spilte hver for seg, under en konsert på Rockefeller. Lydverket snakket med Pål, Magne og Morten om deres musikk og hva som gjør dem til a-ha når de går i studio sammen igjen.

Da Spellemannprisene for 2008 ble delt ut i januar 2009 fikk a-ha prisen for Tidenes VG-listelåt for «Take on me». Og bare et par dager etterpå ble det klart at bandet planla ny plate i juni 2009 med deretter påfølgende turné.

I april 2009 kom første smakebit til publikum fra den nye plata, i form av singelen som fikk samme tittel som albumet - Foot of the mountain. NRKs anmelder mente det nye albumet manglet minneverdige melodier. Salget gikk imidlertid godt, og plata klatret etter kort tid til toppen av den tyske hitlista og inn på topp fem i Storbritannia.

a-ha har for lengst skrevet seg inn i historien som Norges fremste musikalske eksportartikkel. Men gruppen er langt mer enn det; a-ha er selve beviset for unge nordmenn at det er mulig å slå gjennom i utlandet, selv om man kommer fra et lite land som frem til 1985 var kjent for sitt heller mik­roskopiske bidrag til verdens popmusikk. Morten Harket, Pål Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen har gitt Norge en stolthetsfølelse og selvsikkerhet som var helt utenkelig for bare 20 år siden.

15. oktober 2009 annonserte bandet på sin hjemmeside at a-ha skal oppløses i 2010 med en avskjedsturné.

Kilde for biografien: Norsk pop- og rockleksikon / Vega Forlag / Bergenstrubaduren / NRK.

a-ha på Lerkendal 2006

a-ha på Lerkendal 2006.

Foto: Gansmo, Arne Kristian / Arne Kristian Gansmo, NRK

Kulturstrøm

  • Taper seg i TV-versjon

    «The Lost Symbol» har norgespremiere mandag. Serien er basert på Dan Browns roman fra 2009, men det er Ashley Zukerman, ikke Tom Hanks, som spiller Robert Langdon denne gangen. Sigurd Vik i Filmpolitiet syns serien er «gørrkjedelig». Terningkast 2.

    Ashley Zukerman spiller den unge Robert Langdon, men helten fra «Da Vinci-koden» og «Engler & Demoner» svingte mye bedre i Tom Hanks sin versjon. FOTO: C More
    Foto: C More
  • Norsk film fikk kritikerpris i USA

    New York-kritikerne kåret fredag «Verdens verste menneske» til årets beste utenlandske film. Det har ikke skjedd før med en norsk film. Kåringen kan få betydning for sjansene til å bli Oscar-nominert, melder Rushprint og VG.

    Bilde frå filmen "Verdens verste menneske" (2021)
    Foto: Oslo Pitctures
  • Chris Cuomo sparket fra CNN

    CNN-profilen Chris Cuomo har fått sparken fra CNN etter at det ble avslørt at han hadde hjulpet broren sin, den tidligere New York-guvernøren Andrew Cuomo, bekrefter CNN. Andrew Cuomo er anklaget for seksuell trakassering, og broren Chris skal ha bistått ham blant annet med råd om hvordan saken skulle håndteres overfor mediene.

    Chris Cuomo ble suspendert tidligere denne uka etter at nye detaljer om hvordan han hjalp broren kom fram. CNN har fått et advokatfirma til å gjennomgå detaljene i saken, og konklusjonen er at programlederen avskjediges på dagen.

    Andrew og Chris Cuomo
    Foto: AP