Tekst av Yan Friis, til nett av Ragnhild Silkebækken
Hvem skal sitte ved siden av meg?
Det er det viktigste øyeblikket på en flytur. Jeg har funnet plassen min ved vinduet. Kabinen er i ferd med å fylles. Take-off om få minutter. Det er over midnatt og jeg er så trøtt at øynene nesten brister i det harde lyset. Men håpet holder meg årvåken. Hvem skal sitte ved siden av meg?
Denne lille karen kan godt sitte ved siden av meg, sier web-redaktrisen. Ørjan Berg er på vei til Lisboa. (Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX)
Drøm og virkelighet
Drømmen om en nett kvinne, blid og slank, med anlegg for nymfomani. Den er irrasjonell og politisk ukorrekt, men hva annet kan man klamre seg til i forkant det selvpåførte torturen langflygning? Kommer hun snart dansende ned midtgangen?
Skal de endelig pulveriseres, alle de fryktelige minnene om fete, fulle og snakkesalige sidemenn med dårlig kroppslukt, slapp lukkemuskel og en iboende trang til å okkupere hele armlenet som skiller oss?
Å oppgradere forhåpningene
Midtgangen er tom. Jeg oppgraderer forhåpningene: Et tomt sidesete er bedre enn sex. To seter for meg selv! Luksus! 11 timers nesten-søvn hele veien til København.
Akkurat da smilet bryter frem på trette lepper,
Sexy dame prøver sexy sko i Kuala Lumpur. Hvorfor sitter det aldri slike søte jenter ved siden av Yan på lange flyturer? (AFP PHOTO/Jimin LAI/FILES)
kommer de med ham. Han vokser, han eser ut, han blir et monster der han nærmer seg i den evigheten det tar å spasere gjennom en flykabin.
Han er verken fet eller gammel. Men han tar plass. Amerikansk kommandosoldat, Tre meter over skuldrene, to og en halv meter høy, biceps som juleskinker. Han faller ned i setet med bombekraft og slår armlenet ut av ledd.
–Excuse me, sier han med en røst som eter barn, og virker alt annet enn lei seg. Så kjører han ett ben ut i midtgangen og ett inn på mitt område, og ignorer omgivelsene med et tilfred sukk.
Jeg sitter klint opp mot veggen med armlenet i nyrene. Maskinen begynner å takse. SK972 er klar for take-off.
Langflygningens forbannelse
Langflygning forbinder jeg meg sterke håp og tung resignasjon. Det begynner allerede ved innsjekking. Man lærer aldri, men spør likevel: Om det var mulig å få et sete ved nødutgangen. Det er det selvfølgelig ikke.
Hvordan greier folk å kapre de setene? Finnes det en hemmelig klubb, eller en skjult bookingadresse på Internett?
–Du får en fin vindusplass, lyver damen.
I avgangshallen bælmer man nervøse drinker mens man lurer på hvor god den vindusplassen egentlig er, og glemmer å ta høyde for flyblæren, dette grusomme kroppslige sviket som rammer den ubetenksomme sånn ca. fem minutter etter at maten er servert, og et helt liv før restene blir fjernet.
Svik og nedfellbare spisebord
Flymat hos SASBraathens 2002(Foto: Berit Keilen / Scanpix)
Jeg får det med full kraft. Commandosoldaten spiser uten å verdige meg et blikk. Jeg sitter fast med det nedfellbare bordet og flybrettet over fanget og babord utgang blokkert av 120 kg muskler.
Maten smaker papp med saus, og jeg har ikke lyst på et rundstykke til når flyvertinnen kommer med brødkurven tre kvarter senere. Jeg svever i en smertetåke og gruer for en halv time i blærekø.
Natt ombord
Yan, stille før stormen (i vannflasken.) Foto: R. Silkebækken
Kan man sove i en stol på størrelse med et barnesete og med deler av en invasjonshær i fanget? Dårlig utgangspunkt. Det blir dårligere. ”Den gode vinduplassen” er siste setet før en lettvegg. Ryggen kan vippes tre millimeter bakover, dessuten er akkurat denne kroken i kabinen tom for luft.
Det finnes ikke snev av sirkulasjon, og det blir varmere og varmere og varmere. Jeg knepper opp skjorten og trykker på hjelpknappen. Flyvertinnen smatter medfølende med leppene og beklager, men noen steder i flyet er det bare slik.
Endelig oppmerksomhet
Det er forskjell på drøm og virkelighet. Det vet også Chew Choon Seng, i Singapore Airlines. (AFP PHOTO JOEL SAGET)
Jeg tar av meg skjorten. Overkroppen har fått en fin film av svette. Commandosoldaten blir brått klar over at jeg eksisterer. Flyvertinnen vender tilbake på forte ben. Nå er det han som har trykket på hjelpknappen.
Jeg hentes ut og flyttes ti rader fremover – med skjorte – og anvises et ledig sete ved midtgangen. Et halvt sete. Mannen ved vinduet har antagelig nettopp avsluttet feiringen av ”to ledige seter bare til meg!” ved å plassere føtter og rumpe i friområdet.
Nå må jeg dytte ham våken.
Ahh.. Det er så vakkert, men samtidig så stygt. (AP Photo/Courtesy Boeing Co.)
Han beholder sovebrillene på og gjør seg dobbelt så tung som han egentlig er, og skjønt jeg kommer meg ned i setet, slutter han aldri å minne meg på at jeg er en inntrenger.
Hele natten gjennom tilføres jeg harde albueskump etterfulgt av dype, anklagende sukk. Det finnes ikke noe sted i verden hvor musketerenes krigsrop, Én for alle, alle for én, er fjernere enn i en flykabin.
Frokosten kommer som salt i såret.
En ørliten plastboks med to tynne osteskiver, frimerkestørrelse, matchende skinkebit og et rundstykke av konsistens som en polvott. Hvor er mikrobølge-omeletten?
–Den fjernet vi for noen måneder siden, sier flyvertinnen irettesettende. – Vi må spare, vet du, og alle monner drar.
Det er en interessant teori, at svaret på alle SAS’ problemer var omeletten.
I København kommer vi ikke gjennom passkontrollen og inn i EØS før de har sjekket om vi har lommene fulle av alle bombene og pistolene som de samme røntgenmaskinene ikke fant i Bangkok. Velkommen hjem.
Velkommen hjem
Eller velkommen nesten hjem. Internasjonal luftfart behandler konsekvent Norge som en koloni. Nordmenn skal bytte buss. Det er vår historiske skjebne. 8000 kroner kostet moroa.
Det eneste glimt av lykke jeg opplevde tur/retur i internasjonalt luftrom var danskepølsene på Kastrup. Lurer på om de nymfomane flyr Business…