Isabel Allende
En lykkens datter
Gyldendal 1999
Samme år som Mexico taper California til USA, i 1848, blir det funnet gull der. Fra alle kanter strømmer eventyrerne til. Tolv år senere har den ikke-indianske befolkningen økt fra 14 000 til 380 000 - og 90 prosent er menn.
Eliza følger kjærligheten
Men Eliza er kvinne. Hun følger kjærligheten - ikke gullet, og hun er den lykkens datter som det vises til, i en heller trivialisert romantittel. Det er jo ikke gull alt som glimrer, men her overbeviser Isabel Allende som litterær alkymist.
Eliza er midtpunktet i en bred, multi-etnisk folkelivsskildring som begynner i den chilenske byen Valparaiso, fortsetter ubesværet til Kanton og Hong Kong, for så å ende i romanens hovedfortelling om den hysteriske gullvaskingen og sivilisasjonsbyggingen rundt San Francisco, ved midten av forrige århundre.
Stiller hvite i skyggen
Allendes nye bok er blitt kalt underholdningsroman, og det er sant. Men denne gangen leverer hun dessuten en historisk etterrettelig, mytedrepende fortelling om Amerika. Her henvises den hvite europeer til en uvant plass, i skyggen av pionerene fra sør og øst.
Hadde jeg vært lærer på ungdomsskolen, skulle jeg brukt denne romanen til å korrigere floskelen om smeltedigelen USA.
Mange sjablonger, men god helhet
Isabel Allendes forfatterskap knyttes til idealiserte heltinneportretter, latinsk såkalt magisk realisme - og ditto brennende lidenskap. Romankjemi for kvinnelige lesere, sies det. Og sjablonger fins også i denne boka. Men legeringen som helhet er god.
Den mest gripende romanpersonen i "En lykkens datter" er forøvrig en mann. Han heter Tao Chi'en og er kineser. I California.
Unni Hveem
Kulturnytt, NRK P2, 20. september 1999