- Jeg prøver å dra livet inn i litteraturen. Jeg har satt grensen ved der jeg føler det er blir helt uoverstigelig - når det blir så vondt at jeg ikke klarer det, sier Karl Ove Knausgård til Bokprogrammet.
- Se klipp fra intervjuet her:
Han har egentlig aldri likt å skrive dette bokverket.
- Det har vært et slit å bare skrive om seg selv. Jeg liker ikke meg selv engang. Men jeg skriver slik for å nå ut til andre. Jeg vil noe med disse bøkene, og det gjør jeg ved å bruke meg selv og mine erfaringer. Det betyr at det er plagsomt å nå de emosjonelle punktene. Jeg har ikke tenkt at det jeg skriver er dårlig, men rett og slett ubehagelig, sier Knausgård.
Når utgivelsesdatoen for "Min kamp 1" nærmet seg, begynte han å tenke på hva hans verk ville bety for offentligheten.
- Jeg hadde egentlig tenkt å trekke meg unna, for jeg liker ikke å stikke meg fram, sier Karl Ove Knausgård om det å være i rampelyset. Jeg aner jo ingenting om hva som venter meg, sa Knausgård, før noen hadde lest boken.
Dette sa Knausgård i høst, før alle reaksjonene kom.
Et hav av oppmerksomhet
Siden første bok kom ut, har ikke reaksjonene latt vente på seg. Knausgård har fått kritikk for å gå for langt i å utlevere familie og venner.
- Les også:
Siden utgivelsen av første bok i serien på seks bøker, har Knausgård blitt nominert til både til Nordisk Råds litteraturpris, og han har mottatt Brageprisen.
Norske bok-kritikere har dessuten fått kritikk for å ha rost forfatterskapet hans opp i skyene. Forfatter Jan Kjærstad har høvlet ned kritikernes samstemte beundring.
- Les også:
- Da jeg begynte på dette prosjektet skrev jeg om alt det lille som jeg er omgitt av. Jeg går langt inn i det private, i det som ingen har noe med. Noe av det med å gå så langt inn på seg selv er at jeg oppløser "jeg-et". Bunnen i meg selv er bunnen i andre også. Det er som med atomet. Jo lenger inn man går, jo mer likt blir alt, tenker Knausgård.
Den vanskelige friheten
Knausgård er mest opptatt av friheten.
- Poenget for meg har vært frihetsaspektet, for jeg har aldri sagt hva jeg mener. Jeg er egentlig veldig konfliktsky, og vil ikke støte noen. Alt rundt oss er jo veldig finjustert, så det å skulle si sannheten er jo egentlig veldig uhørt, sier han.
- Les også:
- Les også:
For Knausgård har det handlet mye om å rett og slett bli ferdig med bokverket.
- Livet er så uendelig. Man kan skrive 5000 sider om bare det som skjer i løpet av en time, sier han.
Forholdet til far
Målet har vært å finne ut av sammenhenger i livet. Det å skrive blir en måte å forsone seg på, mener Knausgård.
- Mitt forhold til min far har endret seg etter hvert som jeg skrev. Bare det at man skriver om det gir jo et blikk utenfra. Den største risikoen i dette prosjektet er å bli kjedelig, sier han.
- Har du vært redd for det?
- Ja det har jeg, men har bare måttet gi faen i, sier han.
"Min kamp 1" handler om to ting; det å være ung, og om døden - altså om det å gå under.
Når noen dør, er tiden rett etter veldig ekstrem. Slik føles det også når man er 16 år og forelsket også. Disse øyeblikkene er enormt betydningsfulle, mener Knausgård.
- Hvordan forholder du deg til døden?
- Som de fleste. Det vil si som om den ikke finnes, sier han.
- Det samme gjør vi også med så mange former for elendighet. Det synes aldri med første blikk, men når man kommer nærmere inn på noen, så er det der alltid, sier Knausgård om det tabubelagte temaet.
Tabu?
Hva er det som utfordrer deg i det å for eksempel vaske opp, som "Min kamp 2" beskriver?
- Du kan jo aldri bare vaske opp, det pågår jo så mange andre ting samtidig. Noe av komplikasjonen i forholdet til andre mennesker, kommer til uttrykk her. Det er vanskelig å skille seg selv ut, for de er jo også en del av mitt liv. Skal man skrive om seg selv, må man også skrive om dem rundt seg, sier Knausgård.