Gatemagasinet =Oslo har siden starten i 2005 vært en suksesshistorie. Bladet gir verdifull jobb, kjærkommen inntekt og ikke minst synlighet til mennesker som vet hvordan det er å bli ignorert nærmest til det usynlige.
Tekstene i =Oslo er i stor grad skrevet av selgerne selv. Et knippe av disse tekstene har regissør Petter Næss omarbeidet til scenemateriale og gjort forestilling av på Det norske teatret i Oslo.
Og la det være sagt med en gang: Dette er historier som det er viktig at får en plass i teateret. Om det er de beste grepene som er gjort med tekstene denne gangen, er et annet spørsmål.
Sant. Godt.
Det er ikke alltid slik at sanne historier blir godt teater. En tekst kan inneholde mye dramatikk uten at det gjør den til en god scenetekst. At noe har skjedd i virkeligheten gjør det ikke automatisk til god fiksjon. Snarere krever det mer av sceneteksten når en som tilskuer vet at den relaterer seg ganske direkte til virkeligheten.
Tekst er viktig i teaterstykket, flere av karakterene skriver, og de skriver mye. Skrift skaper orden i en kaotisk hverdag, å skrive tømmer hodet og formulerer sårt, vart, eksplosivt, smart og ekte hvordan det er å være menneske. Petter Næss har hatt et godt tekstmateriale å velge fra.
Respekt
Kan hende er det denne respekten for teksten som gjør at forestillingen preges mer av fortelling og gjenfortelling enn av handling. For tekstene gjenfortelles i stor grad, få av historiene spilles ut. Stykket hadde vært tjent med et mer handlingsrettet grep.
Et annet problem er at der =Oslo skulle skape en opplevelse av likhet, av at ”kven veit, kanskje vi kjenner oss igjen?”, generaliseres de fem hovedkarakterene i så stor grad at det heller er med på å skape distanse.
De fem karakterene vi møter i teaterstykket, er alle selgere av =Oslo. En av dem har fått audiens hos Kongen, og dette møtet er den røde tråden i oppsetningen. Et møte som også er med på å skape distanse mellom en folkelig konge og en representant av folket. Ut fra dette møtet spinner stykket videre på situasjoner der de øvrige karakterene opptrer.
Tøft
Vi møter mennesker som lever tøft. Vi møter dem uten knekk i knærne, uten rus. Teateret lar oss møte menneskene som drømmer om et eget sted å bo, en hånd å holde i, en jobb. Det er mennesker som fryser i soveposene sine, men som våkner opp til fuglesang i marka en vårdag. Det er fortellinger både om fortvilelse og håp. Men vi får vite lite om karakterene, litt for lite.
Samtidig er det en del gode enkeltprestasjoner i stykket og gode situasjoner som spilles ut. Her er Heidi Gjermundsen Broch og Nicolai Cleve Broch med på å åpne opp stykket og vise noe av det bunnløse dypet mange av disse skjebnene rommer.
Hale og dra
Scenografi, musikk og kostymer er også med på å skape en noe ensrettet forestilling. Alle virkemidlene uttrykker samme emosjon – det er lite som yter tekstene eller handlingen noe motstand.
Slik at tekstene heller ikke får noen motstand eller løft. For vil man lese de gode tekstene skribentene i =Oslo skriver, finner man dem i bladet. Når de skal settes opp på en scene, må man trekke i dem, hale og dra. Det handler om respekt for teksten.
Men teaterforestillingen =Oslo forteller en respektfull historie, en historie om verdighet. En viktig historie, selv om den som teater ikke når helt opp.