Det første som slår meg når jeg leser Simin Daneshvars roman "En familie fra Shiraz" er hvor kraftfull den er. Vi møter et samfunn som trekker veksler på lange, kulturelle tradisjoner men som samtidig er
Simin Daneshvar: En familie fra Shiraz. Oversatt av Nina Zandjani. Gyldendal 2007.
Foto: Gyldendalpå randen av et ugjenkallelig brudd.
Menneskeverd og likestilling
Hovedpersonen er Zari. Hun er i slutten av 20-årene, mor til tre, og gift med landeieren Yusuf. I løpet av fortellingen, som ender med forferdelse for familien, diskuterer hun menneskeverd, likestilling, mot og feighet. Zari er sterk, men mannens motvilje mot å føye seg etter de utenlandske inntrengerne er sterkere. Beskrivelsene av nærheten mellom ektefellene er konkret og vakker, nesten mer detaljert enn jeg trodde ville være tillatt i en iransk roman fra 1960-tallet. Det er i det hele tatt et stort spenn i beskrivelsene av folk og scener i romanen. Her er helter og opportunister, kverulanter, sladrekjerringer, soldater og lidderlige mammadalter. "En familie fra Shiraz" er en roman om kjærlighet, men minst like mye handler det om politikk.
Fryktet nazi-sympatier
Vi er i Shiraz, i det sørlige Iran på 1940-tallet. I Europa bølger krigen. Selv om Iran offisielt var nøytralt, fryktet britene og russerne Reza Shah Pahlavis velvilje overfor nazistene, og okkuperte derfor deler av landet. Britene gikk inn i sør og russerne i nord. Jordeieren Yusuf er en idealist som ikke vil støtte noen av grupperingene. Han nekter å selge korn-forrådet sitt til de britiske okkupantene, siden det vil ta brødet fra lokalbefolkningen. Men er det mot eller dumdristighet når han hardnakket står på sitt?
Zari brytes mellom den tradisjonelle kvinnerollen, den som holder familien sammen og lever sitt liv for de andre (slik gartneren vanner blomstene dyrker hun sin lille hage, altså mann og barn) - og en mer aktiv politisk rolle. Det er vondt når hun må høre fra sin ti-tolv år gamle sønn, etter å ha utsatt seg selv for store påkjenninger for å beskytte ham fra sorg og smerte, at: "Hvorfor er alle kvinner enten reddharer eller løgnere? Alt de er i stand til er å spa graver, gravlegge og gråte etterpå". (s. 114)
En profeti
Vi får et detaljert bilde av hverdagslivet i Iran på 1940-tallet. Vi får historier om de vestlige misjonsskolene som så på islam som overtro, beskrivelser av våpensmugling, nomadefolkenes interne konflikter, kvinnenes forhandlinger i hamamen.
Romanen åpner med et bryllup og ender med begravelse. Den kan betraktes som et forvarsel om de store omveltningene hele landet skulle gjennom de neste årtiene, med sjahens avgang og innsettelsen av prestestyret. Allerede her, på 1940-tallet, får vi en pekepinn om to tydelige retninger i folket: de som tilpasset seg en vestlig "dekadent" innflytelse og de som argumenterte for å ta vare på egen kultur, skikker og religion, og som senere skulle ønske ayatollaenes innstramming velkommen.
Få persiske romaner
Den persiske eventyr-tradisjonen er lang og ærefull, det samme er persernes kjærlighet til poesi. Romanen derimot ble ikke noen vanlig litterær form før på slutten av 1800-tallet. Simin Daneshvar, som er født i 1921, debuterte med en novellesamling i 1948. På 50-og 60-tallet oversatt hun flere utenlandske forfattere til persisk, blant dem Anton Tsjekhov og George Bernhard Shaw. Da "En familie fra Shiraz" kom i 1969 ble den en voldsom suksess, og er siden trykt i 16 opplag. Flere iranske kritikere har tolket portrettet av den idealistiske Yusuf som et bilde av Simin Daneshvars ektemann, forfatteren og samfunnsdebattanten Jalal Al Ahmad, som døde like før romanen ble utgitt.
Les også "Persepolis"
Takket være Nina Zanjanis presise og smidige oversettelse, har norske lesere nå muligheten til å se Iran fra innsiden, det Iran som var en realitet på midten av forrige århundre. For den som vil se inn bak slørene til dagens Iran, anbefaler jeg Marjane Satrapis tegneserieroman "Persepolis", som kom på norsk i 2005, oversatt av Asbjørn Øveraas.
