Hør:
'
Gregory Bateson (1904-80)
Gregory Bateson var britisk sosialantropolog og ble «verdensberømt» i akademiske kretser for boka «Steps to an Ecology of Mind» fra 1972.
Det man først legger merke til hos Bateson er hans muntre tone og omfattende kunnskaper. «Hvilke er de to viktigste hendelser i det 20. århundre» spør han. Og svarer: «Versaillestraktaten og
.
Så gjør Bateson en interessant twist: Han begynner å skrive om katta si, og om pattedyr og mennesker. Dermed får han fram noe vesentlig, et av seksti og syttitallets mest forslitte og vesentlige begrep: Kjærlighet. Bateson beskriver forholdet mellom (hus)katt og menneske som «gjensidig avhengighet» eller «tillit».
Hjerte og smerte
Vi mennesker holder til i avhengighet/tillitsforhold. Det vil si at når en du stoler på svikter deg så gjør det vondt. Når du går til kjøleskapet for å hente ut kålrabistappen og katta di følger etter deg – så prøver tolker du muligens katta som om hun sier noe sånt som «Hei kompis, når du åpner den døra der så bruker det å komme en fløteskvett i skåla mi»
Men det Pus gjør i følge Bateson er å markere en gjensidig tillit mellom seg selv og deg. Hun sier ikke «fløte» eller «lever» eller «tunfisk» - hun markerer et forhold mellom seg selv og deg.
Freden i Versailles i 1919
Når noen du stoler på svikter – med vilje, og det viser seg at de med fullt overlegg har løyet for deg og bedratt deg – da gjør det vondt. Det trenger man ikke Gregory Bateson for å forstå. Det vet alle.
Da første verdenskrig gikk mot slutten, etter at amerikanerne sendte soldater til Europa så situasjonen svart ut for Tyskland og Østerrike. En amerikansk PR-mann ga president Wilson det råd at dersom du tilbyr tyskerne gode vilkår så kanskje de kapitulerer og så får vi slutt på denne meningsløse nedslaktingen av mennesker.
Det gjorde Wilson. Og tyskerne kapitulerte. Fredsforhandlingene begynte i februar 1919. Men da England og Frankrike kom til ønsket de ikke bare å hevne seg på tyskerne, de ville at tyskerne skulle «betale for seg». De satte seg ned med passer og linjal og laget et helt nytt Europakart mens de knuste Tysklands evne til å reise seg som nasjon igjen.
I den tyske protesten mot betingelsene i Versailles står det: «Thus must a whole people sign the decree for its proscription, nay, its own death sentence.» (Nå må et helt folk skrive under på at de er fordømte, nei, skrive under på sin egen dødsdom.)
Strange Fruit
Da Billie Holiday sang
tekst «Strange Fruit» ble det stille. Var det gått politikk i jazzen? Ja det var det. Ikke bare dét, «Strange Fruit» gjør oss oppmerksomme på at de hvite i sydstatene handlet med den samme mangel på forståelse som vestmaktene viste da freden i Versailles ble påtvunget tyskerne i 1919.
Nedenfor ligger en video der en amerikansk jazzmusiker og filmskaper, – forteller historien om hvordan «Strange Fruit» ble til. Studio Sokrates har fått Wedleins tillatelse til å legge videoen her. Den har fått pris, og er vel verd å spandere ni minutter på.
Musikken:
1:
2:
