Det er en skikkelig røverhistorie som hadde premiere på Det NorskeTeateret i går, «Skatten på Sjørøvarøya», som musikal.
Forventningene var store
Musikken og sangtekstene er av den danske Rockeren Sebastian, og forfatteren Robert Louis Stevenson hadde nok aldri trodd at folk skulle synge seg gjennom hans roman da han skrev den for over 125 år siden.
Dette er gutteeventyret over alle, om den unge Jim Hawkins som får et skattekart i hendene med veien til Kaptein Flints skatt. Og så begynner det å balle på seg, og vi forventer mye av denne spennende historien.
For blekt for skuespillerne
Det er Frank Kjosås som er Jim, og Kjosås er alltid bra, men her har han dessverre fått svært lite å spille på, og sangene hans er også nokså fargeløse.
Som den store skurken i stykket, lange John Silver, er Paul Ottar Haga et funn, buldrende og frodig, og sjarmerende som en ekte skurk bør være, varm i det ene øyeblikket, og farlig ond i det neste. Dette er den figuren i forestillingen som virkelig har alle strenger å spille på.
Sigve Bøe, som godseieren som drar på skattejakt, gir oss en komisk og klassisk dekadent adelsmann, og hans første sang er da også nesten for et revynummer å regne, og hans stemme er som alltid praktfull.
Bernard Ramstad som skipslegen gjør en trygg tolkning, men lider dessverre som så mange av aktørene i denne varianten av «Skatten på Sjørøvarøya» under at forestillingen er litt blek.
Sangene setter handlingen på vent
Selv om dette er sjørøverhistorien over alle sjørøverhistorier, er det noe som mangler i forestillingen på Det Norske Teatret. Ikke er den spennende nok, og ikke gripende nok. Noe av dette skyldes kan hende at musikken ikke griper oss. Man krever mer av musikalformen enn dette. Det er ikke én melodi som kom under huden på Premiereløvene. Og ikke førte de handlingen videre heller. De satte i stedet handlingen på stedet hvil!
Men likevel var det noe i forestillingen som var helt fantastisk, og det var Nora Furuholmens flotte og funksjonelle dekorasjoner. Her var det både poesi og dramatikk. Stor stjerne i margen til henne!
Humoren manglet
Vi forsøkte å finne ut hva vi savnet, det lille som kunne gjort teateropplevelsen større, og vi tror det må være humoren. Her skulle alt på død og liv være så alvorlig og skummelt og dramatisk. Sigve Bøes skikkelse lovet godt, og kunne blitt det lille komiske man trengte, og det samme kunne sjørøveren Ben Gunn som hadde vært alene på sjørøverøya i årevis, men den gang ei.
Langt fra innertier
På målskiva, der tieren sitter i midten, samstemmer Premiereløvere om at dette bare blir en sekser. For en musikal bør ha plass til både det komiske og det dramatiske, og ikke minst inneholde fengende melodier. Dette mangler dessverre «Skatten på Sjørøvarøya».