En følsom rocker.
Amerikanske Elliott Smith er kanskje den mest kjente og - beste – kontemporære singer/songwriteren vi har. Hans gripende, sentimentale tekster og ultramelankolske stemme har etter hvert fått en stor fanskare, og hans vei til popularitet var noe uvanlig.
Heatmiser
Elliott Smiths karriere begynte i bandet Heatmiser, som han startet med en annen singer/songwriter ved navn Neil Gust. Disse vekslet på å skrive låtene til Heatmisers tre album, "Dead air" (1993), "Cop and speeder" (1994) og "Mic City sons" (1996).
Heatmisers musikk var mer skranglete, bråkete og til dels mer bluespreget enn den musikken Elliott Smith senere ble kjent for - men like fullt hadde bandet mange gode melodier og meninger.
Solodebut
Elliott Smith solodebuterte allerede i 1994, med albumet "Roman candle". Et album der han spilte alle instrumentene selv, og tok det opp på en 4-spors opptaker.
"Roman candle" var både mer lavmælt og produksjonsmessig minimalt enn den musikken han lagde med Heatmiser - og albumet var også i stor grad en motreaksjon mot all den støyen og viraken det å spille i band førte med seg. Det ble gitt ut på den lille og ukjente labelen Cavity Search, men fikk allikevel såpass mye oppmerksomhet at Elliott Smith begynte å få et navn større enn det Heatmiser hadde.
Det overraskende gjennombruddet
Elliott Smith kom med et bejublet, selvtitulert album i 1995 - og i 1997 slapp han det albumet som ble hans definitive gjennombrudd - "Either/or". Det var også på denne tiden at filmregissør Gus Van Sant kontaktet Smith og spurte om ikke sistnevnte var interessert i å lage musikk for Van Sants filmprosjekt "Good Will Hunting".
Resultatet av dette var at Smith bidro med fire låter, deriblant en nykomposisjon ved navn "Miss Misery". Denne ble nominert til Oscar for "Beste originale sang" - og Smith fremførte den også ved prisutdelingen. Dette førte til at en hel verden - ikke bare undergrunnen - fikk oppleve ham, og salgstallene eksploderte.
Tiden etterpå
Det helt gnistrende albumet "XO" fulgte i 1998, denne gangen med innleide produsenter; Tom Rothrock og Bob Schnapf (som også har jobbet med bl.a. Beck). Noe som fungerte aldeles glimrende. Smith befestet med dette albumet at han kunne kombinere visepop med folk-inspirerte melodier på en helt egen, fengslende måte. Hans foreløpig siste album, "Figure 8" kom ut i 2000, og var nok et bevis på Smiths melodiske og lyriske storhet.
Lyttetips:
"Ballad of big nothing" (fra "Either/or", 1997)
"Waltz #2" (fra "XO", 1998")
"Son of Sam" (fra "Figure 8", 2000)
"Pictures of me" (fra "Either/or", 1997)
"Roman candle" (fra "Roman candle", 1994)
"In the lost and found" (fra "Figure 8", 2000)
"Get lucky" (fra Heatmiser-albumet "Mic City sons", 1996)
"Stupidity tries" (fra "Figure 8", 2000)