I 1970 ble hørespillet om Knutsen og Ludvigsens liv i tunnelen sendt for første gang. Få år senere gjorde teaterstykket suksess på Oslo Nye.
Nå har Riksteatret revidert forestillingen og reiser landet rundt med det som er blitt et fargerikt og humørfylt liv i tunnelen sammen med et drevent og godt musikalsk ensemble.
Knutsen og Ludvigsen
I en slik forestilling står og faller det meste på om rollefigurene Knutsen og Ludvigsen fungerer.
I Riksteatrets oppsetning er det Øyvind Brandtzæg som spiller Knutsen og Øyvind Angeltveit spiller Ludvigsen. I starten er fokuset størst på å opprette god kontakt med salen, og da særlig barna.
Utover i forestillingen sitter detaljene i samspillet bedre og bedre. De to utvikler hver sin tydelige karakter med klare henvisninger til virkelighetens Knutsen og Ludvigsen. Den kjøpes.
Sprudlende sangnumre
Handlingen i stykket er noe omskrevet, særlig mot slutten. Dette skyldes blant annet at flere nye sanger som «Juba Juba» og «Kanskje kommer kongen» er lagt inn.
Men at handlingen i stykket er omskrevet, er mindre viktig, akkurat slik som at historien er underordnet i denne forestillingen. Det er musikken og de sprudlende sangnumrene som gjør forestillingen.
Riksteatret har strukket seg langt for å finne skuespillere som i tillegg er musikere og gjerne også dansere, og har endt opp med et sterkt ensemble. Samtlige på scenen spiller instrumenter – fra triangel og kazoo til tuba – og musikkbildet er tett, godt og spennende.
Her er langt mye arbeid i arrangeringen av sangene, både rent musikalsk, men også koreografisk. Det er duket for farger og musikalsk driv, så mye at man som tilskuer nesten glemmer å synge med på de kjente sangene.
Dyret
I tillegg til Brandtzæg og Angeltveit er det to musikere på scenen, samt Det store dyret, som her ikke har hundre hoder, men fem, samt Konduktøren, Kaptein Knutsen og Myndighetene.
Ellen Marie Garåsen som Konduktøren gjør en solid rolle, og Det store dyret (som blant annet spilles av Tiril Heide-Steen, Ellen Dybvik og Jan Huse) er ikke så skummelt når det kommer i gammeldagse badedrakter, høyhælte sko og med røde baderinger rundt livet, og har store, røde trutmunner.
Dyret dukker opp i alle hulrom som måtte finnes på scenen, alltid med et instrument for hånden.
Melodiføring
Sangnumrene er som nevnt det som driver forestillingen. I en oppsetning som er tett og intens – det er få dødpunkter, i alle fall i første del – er det ikke rart Brandtzæg og Angeltveit trenger sangpauser innimellom.
Det har de fått: Noen av sangene er overlatt til de andre skuespillerne. Med varierende hell. Det er noe rart med å overlate sanger som «Juba Juba» og «Spøkelsestoget» til kvinnelige vokalister – og i disse to tilfellene fungerer det ikke optimalt.
Melodiføringen på «Spøkelsestoget» er tilpasset mannlig vokal, og selv om Vibeke Oskal (Kaptein Knutsen) har en god stemme, blir en stemme med mye bruk av vibrato i meste laget til solopartier i Knutsen og Ludvigsens sanger.
Det er noe med det nedstrippede uttrykket til Knutsen og Ludvigsen som ikke videreføres på disse sangene. Men det er klart: Akkurat dette har mye med vane og forventning å gjøre, slik det er på sanger som nærmest er allemannseie.
Vil fenge mange
Første del er best i Riksteatrets familiemusikal. Til sammen er det blitt en morsom forestilling som kan fenge mange, full av farger, humør, overraskelser og gode musikalske prestasjoner.
70 forestillinger er bebudet. Det kan rett som det er bli tusen øyne som lyser mot de to tunnelboerne – og vel så det.
Anmeldelsen er basert på generalprøven.
