Vaktmester villsau
Villsauen er liten og lett og korthala. Dessuten klarer den seg på egenhånd så lenge den har røsslyng å spise. Og på Lygra spirer lyngen hele året. Når villsauen beiter på lyngheiene holder den trærne borte og opprettholder de helt spesielle lyngheiene vi finner fra Portugal til Lofoten.
Nødvendige branner
Dersom villsauen får velges spiser den helst nyspira lyng. Derfor må lyngteppet svies av med jevne mellomrom. Uten lyngbrannene vokser røsslyngen seg til små trær. Det betyr at det trengs både villsauer og mennesker til for at ikke lyngheiene skal gå tapt.
Lyngheisenterets arbeid
I dag er det kun 20% igjen av de opprinnelige lyngheiene. På Lyngheisenteret på Lygra ønsker de å ta vare på lyngheiene for kommende generasjoner skyld. Det gjør de gjennom å drive området slik det har vært gjort i århundrer. I tillegg til å holde villsau finner vi gården der hesten er traktor og silo en utenkelig tanke.
Bygging av steingjerde
Kunstferdige steingjerder
Steingjerder er et vakkert og typisk kjennetegn for lyngheiområdene. På Lyngheisenteret er det ennå noen som kan kunsten. Første grunnregel er å ta hensyn til tyngdekraften, ellers vil gjerdet raskt falle sammen, sier vedlikeholdsarbeider Magnar Bergås. For målet er at steingjerdet skal stå i generasjoner, slik de gamle gjerdene har gjort.
Fiskerbonden
Lyngheibonden var minst like avhengig av det sjøen kunne gi, som det de fikk på land. Med andre ord, en fiskerbonde. Et artig eksempel er at i potetåkeren fikk hver settepotet følge med et sildehode som gjødsel!