Begeistringen kom av at Fleming ga så mye av seg selv , sammen med den unge dirigenten Bedoya, som fikk veldig mye energi ut av musikken og Kringkastingsorkesteret. Slik ble det til at både kjente og mindre kjente operautdrag ble vekket til live. Jeg satt på 4.rad og kunne virkelig leve meg inn i de ulike kvinnerollene som hun gestaltet, hvor kjærlighetslengsel og kjærlighetssorg vekslet med hverandre.
Honningklang
Å bli omtalt som verdens kanskje mest ettertraktede sopran legger lista høyt, men særlig i 1.akt ble jeg både imponert og overbevist. Hun sang klanglige krevende utdrag fra operaer av Strauss og franske Massenet, som begge har komplekse rolletegninger. Fleming skiftet ikke kostyme, men sto der i en smaragdgrønn kjole og lyst langt sjal og brukte egentlig bare sine store øyne og noen håndbevegelser, og da var vi der - midt i dramaet. For en lyrisk sopran som Fleming handler det mye om klang. Når alle tonene sitter så fjellstøtt, men samtidig med en klang så myk som om den er laget av honning i ulike farger og konsistenser, da er det bare til å gi seg ende over.
Fleming i rollen som Thaïs ved the Met 2008.
Foto: The Metropolitian Opera, presseFlat pop
Fleming sang også tre pop-låter, hvorav to ganske ukjente amerikanske samt Halleluja av Cohen. Sangteknisk er hun en av de få operasangerne som faktisk fikser å legge om fra akustisk operastemme til mikrofonsang. Men jeg fikk allikevel følelsen av at her kastes det perler for svin. For bak den dårlige mikrofonlyden i Oslo Konserthuset merkes det godt at 3/4 av hennes personlige uttrykksregister forsvinner. Også låtutvalget og arrangementene kunne ha vært langt bedre, som her fremsto som glatte.
- Se videointervju med Renée Fleming: Pop-sjokk for operadiva
Komplett, ikke glatt
Men Fleming selv fremsto aldri som glatt, selv om det mumles om at hun kan virke vel beregnende med sin stålkontroll over alle musikkens virkemidler. Og det kunne vi høre, i måten hun la et lite ekstra trykk på alle avslutningsfrasene slik at hennes egen klang ble dramatisk hengende igjen i rommet etter orkesterets. Men Fleming har en sterk innlevelse og jobber hardt for kontakten med publikum, samtidig som sjarmregisteret virker medfødt. Da blir det tydelig at hun elsker dette, og vil gi alt i øyeblikket. Nei, det blir ikke glatt, det blir snarere veldig generøst, og innsatsen fikk oss alle til å fly littegrann.
