«Surrounding Bacon and Warhol». Astrup Fearnley Museet, Oslo, til 2.10.11.
Torsdag åpnet Astrup Fearnley Museet dørene for sommerens samlingsutstilling som har fått tittelen «Surrounding Bacon and Warhol».
Med Bacon og Warhol som utgangspunkt
I utstillingen lar man Andy Warhol og Francis Bacon danne et slags utgangspunkt for en presentasjon av et bredt spekter malere.
De befinner seg i spennet mellom et ekspressivt, følelsesladet og voldsomt formspråk som Bacon representerer, til popkunsten – og Warhols mer distanserte innfallsvinkel, der bildene siterer eller låner allerede eksisterende former og figurer fra samtidens visuelle virkelighet.
I tillegg til Bacon og Warhol viser utstillingen snaut 30 kunstnere, vi finner Peter Blake, David Hockney, Odd Nerdrum, Sigmar Polke og Jim Dine, for å nevne noen.
Ett av Bacons sentrale verk
Men selv om utstillingen tar sitt tematiske utgangspunkt i disse kunstnerne, er for eksempel Bacon bare representert med ett enkelt arbeide, riktignok ikke et hvilket som helst verk, nemlig hans berømte «Triptykon» som er inspirert av den greske tragedien «Orestien».
Verket, som er fra 1981, regnes et helt sentralt verk i hans produksjon, og er et godt eksempel på kunstnerens uhyggesvangre ekspressive og halvabstrakte uttrykk, der deformerte menneskekropper står som et sterkt, skremmende bilde på angst og fremmedgjøring i en moderne virkelighet.
Bred presentasjon av Warhol
Warhol får en noe bredere presentasjon gjennom en håndfull bilder. Her finner vi blant annet det knallrøde, bemalte silketrykket av hammer og sigd. Dette er et typisk eksempel på hvordan Warhol tar ladede objekter, eller symboler og tømmer dem for mening gjennom sitt glansede, reklameinspirerte tilsynelatende overfladiske uttrykk.
Dette ser vi også veldig tydelig i det annet bilde i utstillingen, nemlig den elektriske stolen. Et øyeblikk kan det se ut som en vakker abstrakt form holdt i kjølige blåtoner, før man ser hva bildet egentlig viser.
Helt nøytralt, uten noe følelsesmessig engasjement, holder han frem dette grusomme henrettelsesverktøyet, som forteller sin tause historie om drap i regi av myndighetene.
Drap i regi av myndighetene
Et annet viktig bilde i utstillingen behandler det samme temaet på en ganske annen måte. Det er Odd Nerdrums enorme maleri. «Mordet på Andreas Baader» fra 1978, som tematiserer historien om Baader-Meinhof terroristenes mystiske død i høysikkerhetsfengselet Stamheim i Stuttgart.
Høsten 1977 ble terroristene funnet døde i sine egne celler, angivelig for egen hånd, men det var mange som mente at de var tatt av dage av myndighetene – rett og slett henrettet for sine illgjerninger uten lov og dom.
Dette er for øvrig en tematikk som i øyeblikket har en sterk aktualitet, siden mye tyder på at Osama bin Laden denne uken led en liknende skjebne.
Odd Nerdrum, Mordet på Andreas Bader
Nå vet man riktig nok ikke hva som egentlig skjedde med Baader-Meinhof-terroristene, om de ble drept, eller om de faktisk, slik det ble påstått, begikk et kollektivt selvmord.
I sitt bilde tar Nedrum tydelig stilling til hendelsesforløpet. Her viser han oss ganske enkelt, men like fullt dramatisk i sin barokke-surrealistiske stil, hvordan en politiagent skyter Andreas Baader i bakhodet.
En trist prioritering
Når man evaluerer en samlingsutstilling er det naturlig å spørre seg hva man savner. Og jeg må innrømme at jeg gikk til utstillingen med en stor forventning om å se igjen de mange Gerhard Richter- maleriene som museet kjøpte inn sent på 90-tallet.
Richter er en kunstner som lokaliserer seg midt i utstillingens tematikk, i det han gjennom sin maleriske praksis utforsker maleriets ulike konvensjoner nettopp i et spenn mellom noe inderliggjort og noe distansert.
Men i utstillingen fant jeg bare et enkelt bilde av Richter, «Frau Niepenberg» fra 1965. Jeg ble fortalt at man ganske nylig har solgt alle Richterarbeidene for å få råd til å investere i en rekke vesentlige Warhol-verk.
For det norske folk synes jeg dette er en trist prioritering, siden alle og en hvert kjenner Warhol, mens Richter, som kanskje er noe mindre kjent for folk flest, har hatt en minst like viktig innflytelse for yngre norske kunstnere.
Men dette må sees som del av et større fokusskifte for museet, der man de senere årene har vendt blikket vekk fra Europa, og vektlagt Nord-Amerika, så vel som den ikke-vestlige kunstscenen, en perspektivendring, som også har mye fint ved seg.
Kommersielt fokus
Men uavhengig av denne enkelte prioriteringen, er det tankevekkende i blant å ta innover seg hvilke lovmessigheter som styrer et kommersielt museum som Astrup Fearnley.
Museet fungerer ikke primært som noen samlende, erindrende, arkiverende og ivaretagende instans, her er spiller også markedets lover en forstemmende viktig rolle.
Men vi får ta museet for det det er. Og utstillingen byr uansett på frodig opplevelse og på en interessant tematisk ramme.
