Helge Rykkja
Eit hus mellom andre
Aschehoug 2003
Helge Rykkja debuterte i 1966 med diktsamligen "BOK". Han var tidlig med i kretsen rundt tidsskriftet Profil, og debutboken ble av mange opplevd som epokegjørende i sin ny-enkle stil. "BOK" kom i nytt opplag i 1997, og kan fremdeles oppleves som svært forfriskende lesning.
Årets samling "Eit hus mellom andre", er Rykkjas sjette utgivelse. Den åpner med en slags prolog, der forfatteren sier det er hans mål å være snill i denne boka. "Å vere snill er i seg sjølv ei vanskeleg øving" innrømmer han, ikke uten ironi. Å være snill er også en original litterær øvelse, vil jeg tilføye. På en skala fra slem til snill går mange forfattere for å være slemme mot sine omgivelser.
Minner
For eksempel mot familien. "Eit hus mellom andre" gir fragmentariske glimt inn i barndomsminner, oppvekst og aldring. Det er et mildt blikk som skildrer forholdet til foreldre og søsken. Og det skjer på karakteristisk Rykkja-vis, ved en nokså tilforlatelig rett-fram-prosapoetisk-stil. Stilen er likevel er brutt opp og tilstrekkelig fragmentert til at meningen ikke blir overvettes entydig og klar. Den er kanskje en tanke for uklar i mange dikt.
Likevel finnes det noen vakre passasjer, som vekker assosiasjoner til ordet "radikal" hos meg. Jeg oppfatter det slik at Helge Rykkja er en radikaler, som fremdeles arbeider aktivt på den ytterste venstresiden i politikken, altså med et revolusjonært håp om en annen og bedre verden. Jeg leser "Eit hus mellom andre" blant annet som et forsøk på å være radikal i betydningen: å gå til røttene av det du tror på. For eksempel i et avsnitt dette:
"Det siste året som faren levde, ville han ikkje snakke om døden med sonen; aldri skjedde det, trass i problema faren fekk. Enda den gamle meinte at sonen både hadde mange vener rundt seg og var snillast, på den tida, av borna hans. (Det var måten til faren å jamføre søskena.) Kan hende trudde faren at dei møttest igjen seinare; i det minste at dei kom i ein god draum og da ville snakke? Kan hende trudde han at dei møttest igjen og da kunne snakke?"
Håp og fellesskap
Hva spekulerer Helge Rykkja over i dette og andre avsnitt? Muligheten for håp? Muligheten for fellesskap, også utover døden?
Dag Solstad spekulerer over svært lignende ting - i forhold til sin far - i romanen "16.07.41", som kom i fjor. I en praktfull kommentar til Solstads roman (i tidsskriftet Prosa 1 - 2003), framholder Kjetil Jakobsen at dødsriket forsvant som litterært topos (eller sted) i løpet av det 17. og det 18. århundre. Dødsriket fantes hos Dante og mange andre store forfattere før romantikken og opplysningstida, men Den guddommelige komedien hos Dante blir erstattet av den menneskelige komedien hos den mer realistiske Balzac på begynnelsen av 1800-tallet.
Som hos Solstad, finnes det hos Rykkja, bare enda mer fragmentarisk, noen små funderinger over muligheten til å møte ens nærmeste igjen og føre videre samtalen fra jordelivet.
"Litteraturens dypeste og innerste fascinasjon er sikkert at den både påminner om endeligheten og peker ut av den. Men den gjester ikke lenger døden, og gjør seg ikke til venns med den", skriver Jakobsen i Prosa.
En slags sårhet i minnet om far holder tekstene sammen i Rykkjas bok, der mye ellers faller fra hverandre.
Anbefalt av
Tom Egil Hverven