Til... (III)
Å tro meg: ikke tro meg! Det var løgn!
- men troløs, jeg? Nei! Ikke deg, min viv!
- og det jeg sa var sant – et stakkars døgn!
- at det er løgn er ny kvartetts motiv! -:
Satt stevne? Ja! – men skjønnhet lot meg vente!
Vår neste date? Et løfte! Søtt – men sent?
Betenk mitt hjertes uro, kjære jente:
Jo, det jeg skrev var sant, og riktig ment!
- Men med en yndig tvilling i min favn,
tatt fra en annens favn, jeg lot i stikken,
nei, - ikke deg, min hulde! – men mitt savn
jeg stettet da jeg troløs svek – butikken!
- Var dog hin dag den skjønne kommet? Jo:
Jeg hadde sveket svik, vært troløst tro!
(Slik løse forholds slutt er åpen, tror jeg
(i parentes!) en vår-kokett sonett
som denne åpent (sic!) bør ende hvor jeg
i parentes byr frem dublett-kuplett:
... skjønt: Se! Den skjønne kom! Til oss! – og slik
- så skamløst trofast – svek jeg edelt svik!)
din...
Egil Stokke