Egentlig skuespiller
Det var skuespiller den unge Edith Throndsen skulle bli, og hun begynte som elev allerede i 1937. Hun spilte på Trøndelag Teater og Nationaltheatret, og viste et klart og lovende talent. Men så ble hun blind. En sykdom svekket gradvis synet hennes, men sta som hun var, nektet hun å godta dette inntil hun ikke lenger kunne se scenekanten, falt i orkestergraven og holdt på bli drept. Det sier noe om Ediths uovervinnelige humør at hun kunne fortelle om dette siden med en hjertelig latter. Hun brukte også denne erfaringen som en ledetråd i den siste kriminalserien hun skrev for Radioteatret, "Blindspor".
Et klart blikk
På de fleste som ikke visste det, kom det som en overraskelse at Edith var blind. Det blå blikket var klart og skarpt rettet mot den som snakket, og kunne formelig slå gnister når hun var opprørt. Hun har skildret sin egen skjebne i den delvis selvbiografiske boken og hørespillserien "Men du kan ikke flykte". For tapet av synet førte henne inn på den møysommelige vei mot en ny karriere.
Forfatter
Hun debuterte i 1949 med en roman fra teatermiljø, "Etter siste akt". Den vakte en viss oppsikt, både ved sine litterære kvaliteter og fordi enkelte mente å kjenne seg selv igjen blant aktørene i denne skarpe skildringen av intrigespill og maskepi bak teatrets kulisser. På slutten av 1950-tallet skrev hun fire kriminalromaner under navnet Edith Ogden. Men, som hun selv sa, hun var dramatiker av legning, ikke romanforfatter, og hun fant sitt rette medium da hun rundt 1960 begynte å arbeide som frilanser for Barne-og Ungdomsavdelingen i NRK.
Det var Sonni Holtedahl Larsen, Barnetimens "tante Sonni", som ble hennes mentor og læremester i radiofaget, og det strømmet tekster fra henne, hørespill, sketsjer, dramatiseringer. Hennes arbeidsmåte var å "kladde" ved hjelp en båndopptaker, og deretter skrive ned på maskin – og hennes manuskripter hadde færre skrivefeil enn de fleste fra forfattere som hadde sine øynes fulle bruk.
Radioteatret
I 1975 kom hun til det "voksne" Radioteatret. Hun vant 1. premie i en hørespillkonkurranse med "Kattungen". Dette stykket, som skildrer en manns raseri da han ser to guttunger sparke ihjel en kattunge, viser hennes dype engasjement i psykologiske og moralske spørsmål. Med Henki Kolstad i hovedrollen ble det en sterk sending som også representerte NRK Radioteatret i Prix Italia året etter. I 1978 kom hun med "Krystallpiken", en skildring av et betent mor-datter-forhold.
Ranums klassikere
Med sin klare og logiske fantasi hadde hun en naturlig faiblesse for kriminalhistorier, og hun skrev krimhørespill allerede på 1960-tallet. Men i 1979 startet de seriene som skulle gjøre henne til den mest populære forfatteren i Radioteatret etter Cox- og Dickie-mestrene Rolf og Alexandra Becker. "Spill i mørke" introduserte krimforfatteren og amatørdetektiven Julia Tinnberg. Edith skrev i alt fem serier om denne skarpsindige og nyfikne damen, ikke ulik henne selv. Den tredje, "Ringer i mørkt vann" ble tildelt Rivertonprisen "Den gyldne revolver" for 1986.
Det klassiske mysterium
Edith Ranum sverget til det klassiske detektivmysterium, den sinnrikt oppbygde intrige med begrenset antall personer og en overraskende oppklaring. Men med sin sterke psykologiske orientering – hennes mordere er med få unntak mennesker som har lidd urett eller handler ut fra uselviske motiver! – stod hun nærmere P.D. James enn Agatha Christie.
Hun produserte også en rekke dramatiseringer av andres bøker, deriblant fire av Gunnar Staalesens Varg Veum-romaner, og jeg fikk selv anledning til å sette opp en av dem, "I mørket er alle ulver grå", i RTE, Irlands radio.
Nordberg og Ranum
Mitt samarbeide med Edith Ranum begynte med "Spill i mørke". Hennes krimserier er blant de oppgaver jeg har hatt mest glede av, også på grunn av gruppen "Rains" musikk og det høyprofilerte samspillet mellom Ingerid Vardund som Julia og Stein Grieg Halvorsen som hennes venn politimannen Reinskau. Edith var, som talentfulle og dyktige mennesker er, klar på hva hun ville men også lett å samarbeide med. Vi ble nære og gode venner.
Hennes egen rolle
Hun var jo selv skuespiller, og skjønte seg på prosessen fra tekst til fremførelse. Og takket være sin fabelaktige evne til å lære utenat, kunne hun i mange år arbeide både som skuespiller og regissør i radio. Men jeg tror nok den rollen hun hadde største glede av i senere år var som "Fandens oldemor" i en tale hun holdt på Rivertonklubbens 25-årsjubileum. Den tiltalte hennes burleske sans for humor, og det var som denne dame hun siden pleide å presentere seg når hun ringte.
- "Hvis jeg ikke hadde kunnet skrive krim, ville jeg blitt morder," er en påstand hun ofte kom med. Og saktens hadde hun sterke følelser og ikke minst en velutviklet rettferdighetssans, som hun gav kontrollert utløp for gjennom diktningen. Noe hun hatet dypt og inderlig var maktlyst, mennesker som styrte og manipulerte andre, ikke minst under dekke av et ideologisk alibi.
Livsstyrke
Men denne styrken var også det som gjorde henne i stand til å stå ut den kampen som var hennes eget liv. For det meste dreide den seg om å leve og skape, og hun la aldri skjul på at hun syntes det var et "helvete" å være blind. Men den førte henne også gjennom de hardeste takene, som da hennes mann, Thorleif Ranum, fikk hjerneslag. Hun tvang til slutt kommunen til å gi ham en sykehjemsplass ved å sette seg ned på kontorene deres og true med å ta sitt eget liv der og da. Og jeg tror så menn hun kunne vært i stand til det. I hvert fall trodde byråkratene det.
De siste årene var Edith mye syk, og det som plaget henne mest var at hun ikke fikk arbeidet, selv om hun kom en ny krimserie for bare to år siden. Hun forliket seg lettere med sin endelige skjebne enn det meste av det hun hadde opplevd i livet; hun fant igjen humoren og humøret, hun hadde gleden av å være nærmest konstant omgitt av sin familie og sine mange venner, og en gikk underlig oppløftet fra hennes sykeleie.
Til siste stund
Det virker likesom ikke riktig å lyse fred over minnet til en så kampberedt, glødende, vital, vennesæl og livsdyktig dame. Hvis det finnes en himmel, så sitter hun der og nyter en rødvin og en sigarett i godt, trolig kriminelt selskap, og lar sin rå latter lyde. Men husket vil hun bli, av sin familie, sine venner og kolleger, og ikke minst av sitt publikum. Like før hun døde kom "Spill i mørke" ut på CD, stykkene hennes vil fortsette å bli sendt i eteren, og i disse dager produseres hennes siste Veum-dramatisering. Den heter "Bitre blomster". Men det er ikke noe bittert over de blomster vi legger på Edith Ranums kiste.
Nils Nordberg
Regissør og dramaturg i NRK Radioteatret