Bare ett år siden forrige norgesvisitt, avla Bob Dylan søndag Norge og Oslo Spektrum nok et besøk på sin never-ending tour. Ikke helt uventet endte det godt, med nærmere 7000 fans som fornøyde tok fatt på veien hjem nesten 2 ½ time seinere.
Fullt så bra var det ikke at vi måtte vente over en time etter åpningenslåten "Wait For The Light To Shine" før lyset faktisk begynte å skinne.
Mest gammelt
Nåtidens konserter med Dylan har et sterkt "greatest hits"-preg, med langt flere låter fra hans gylne 60-tall enn fra de siste produksjonene. Riktignok var fjorårets kritikerroste "Love & Theft" representert med fire låter, men av de resterende 17 låtene var hele 12 hentet fra 60-tallets klassike katalog.
Dette forteller sitt klare språk om hvor fokuset er, noe som i seg selv burde borge for hallelujastemning blant de godt voksne tilskuerne med flere tiår Dylanmusikk i bagasjen. Men så mye ønsker Dylan åpenbart ikke å kompromisse. Det får være greit å gi dem de gamle kjenningene, men aldri i verden i kjente former, synes Dylans resonnement å være.
Surrealistiske gåter
De store variasjonene i repertoar (bare ni av låtene sto på porgrammet i Stockholm to dager tidligere) og arrangement er Dylans resept for å unngå kjedsomheten på sin evigvarende turné.
Men alle forandringer er ikke alltid til det bedre, og det nærmer seg litt surrealistiske tilstander når Dylan-kjennere ikke gjenkjenner gamle favoritter, før Dylan harkesynger tittelen med sin rustne, sprukne stemme. Slik som i eksempelvis "Visions of Johanna". Og tilsvarende blir det litt feil når den bistre bitende sarkasmen i "Positively 4th Street" erstattes med forsonende elektrisk gitarfisling og vokal uten snert.
Derfor tok det også vel lang tid før Dylan og hans band med gitaristene Charlie Sexton og Larry Campbell i spissen søndag fikk tvilen til å gli over i begeistring.
Stort sprik
Mønsteret avtegnet seg i og for seg allerede tidlig i konserten. Med "The Times They Are A-Changin" i et akustisk arrangement ikke så altfor langt unna normalen, men hvor Dylans vokalfrasering var radikalt fremmed fra originalen. Mens etterfølgende "Desolation Row" for sikkerhets skyld snudde alt på hodet. I en drakt som gjorde sangen bortimot umulig å gjenkjenne, før Dylan kom til refrenget og hjalp oss ved å synge selve tittelen.
Og slik sangene i seg selv ble presentert forskjellig, slik opplevdes også resultatet som sprikende. Nerven som kunne blitt bygget opp, forsvant i for mange løse tråder.
Savnet av helhet gjorde seg gjeldende så vel i den første akustiske som i den første elektriske avdelingen. Hvor det store spriket ble eksemplifisert i overgangen fra nevnte slappe "Positively 4th Street" til strålende tette og tunge "Lonesome Day Blues" fra fjorårets "Love & Theft".
Bob Dylans forrykende avslutning fikk oss nesten til å glemme den trege og slappe starten. Men bare nesten.
Det løsner!
Smulene fra Dylans gedigne bord var derfor fortsatt både for små og få, da han etter en drøy times tid endelig brettet opp armene og viste seg fra sin mer rause side med "Don’t Think Twice, It’s All Right". I et omarbeidet, men likevel lett gjenkjennelig arrangement som skapte stor gjenhørsglede - og ga kveldens første taktfaste klappsalve.
Og da han så fulgte opp med elektriske "Ballad Of A Thin Man" kunne ikke Sextons solo og Dylans strofe "something is happening here" vært bedre timet. Hundrevis tilskuere forlot stolene og stormet fram mot scenen, hvor de egget opp både hverandre og bandet fram mot avslutningen med "Leopard-Skin Pill-Box Hat".
Etter at tungt rockende "Man of Constant Sorrow" innledet ekstraavdelingen, var spørsmålet "how does it feel" i evigunge "Like A Rolling Stone" helt overflødig. På dette tidspunktet klappet og jublet folk vilt, mens Dylan bød på småtrippende dansetrinn på scenen.
Og slik fortsatte det enda en snau halvtime. Med et akustisk bank på himmelens port, elektrisk energi i "Honest With Me", akustisk nedtonet "Blowin In The Wind" og helt til slutt med en majestetisk rockende "All Along The Watchtower" His Bobness verdig.
Den fikk oss nesten til å glemme den trege og slappe starten. Men bare nesten.
Dette spilte Bob Dylan:
1. Wait For The Light To Shine
2. The Times They Are A-Changin'
3. Desolation Row
4. The Lonesome Death Of Hattie Carroll
5. Solid Rock
6. Floater (Too Much To Ask)
7. Positively 4th Street
8. Lonesome Day Blues
9. Mama, You Been On My Mind
10. Visions Of Johanna
11. Don't Think Twice, It's All Right
12. Ballad Of A Thin Man
13. Summer Days
14. Wicked Messenger
15. Leopard-Skin Pill-Box Hat
16. Man Of Constant Sorrow
17. Like A Rolling Stone
18. Knockin' On Heaven's Door
19. Honest With Me
20. Blowin' In The Wind
21. All Along The Watchtower