Mange mener at Dylan er en begrenset gitarist, men la det være helt klart: Han er en langt mer begrenset pianist! Ikke det at han spilte så elendig – han hamret løs på el-pianoet med helt ordinære akkorder – men det var lite rom for den spontaniteten som er så viktig i Dylans konserter. Antakelig er det pianoet som skal ha skylda for at Dylan spiller stort sett de samme låtene hver kveld under denne Europa-turneen. Dessuten blir kontakten med publikum svekket når hovedpersonen står bøyd over et el-piano, halvt bortvendt fra publikum.
Best på gitar
Konserten åpnet svakt med et lite fokusert band. Vi skjønte fort at vi skulle få sangene ikledd et tungt, seigt bluesgroove denne gang. Etter seks låter forlot Dylan pianoet og fant fram gitaren – og fikk spontan jubel fra publikum. Låta ”Boots of Spanish Leather” ble greit framført, men den váre tekstens spenning og forventning var helt fraværende. Dylan holdt seg fortsatt til gitaren da han dro i gang en sterk og mørk versjon av ”Things Have Changed”.
Bob Dylan var i Oslo også i 1999, da spilte han på Norwegian Wood. Foto: Scanpix.
På rett vei
Og plutselig begynner det å skje noe; bandet fungerer sammen og Dylan framfører den dystre teksten med en dommedagsprofets autoritet. Publikum reiser seg fra setene og strømmer framover mot scenen.
Neste låt, ”Highway 61 Revisited”, får et tungt driv med mye energi, og publikum jubler enda mer. Now, you’re talking, Bob! Kan det likevel bli en stor kveld? Men så gikk Dylan tilbake til pianoet for godt under denne konserten. Først med en relativt vakker ”Shooting Star”, men etter det var det også slutt på godbitene. Bandet feide gjennom ”Tweedle Dum & Tweedle Dee” med fullt trøkk, uten at det berørte publikum, de stod som stille som saltstøtter.
”Every Grain of Sand” – en av Dylans fineste og skjøreste sanger – blir framført med tunge rytmer; trommeslager George Recile deiser i vei med trommestikkene, gitarist Larry Campbell drar i gang seige bluesriff og Dylan breker fram den vakre teksten – helt uten følelse, dessverre.
Tamt
Nå er det mer en tydelig at dette ikke vil bli en stor kveld med Dylan. Bandet avslutter settet med en svingende ”Summer Days”. Dette er en skikkelig danselåt, men publikum virker desillusjonerte, knapt noen beveger seg til musikken. Likevel orker salen å klappe fram Dylan til ekstranummer. Vi får som vanlig fire av dem, men de er rett og slett kjedelige alle sammen – og det til tross for at vi snakker om klassiske låter som ”Like a Rolling Stone og ”Forever Young”.
Jeg kan ikke huske å ha hørt en så uinteressant versjon av ”Forever Young” Konserten avsluttes med en øs-pøs-verjson av ”All Along the Watchtower”, men det hjelper ikke at lyden skrus ekstremt høyt – publikum lar seg likevel ikke rive med. Ikke en hånd løftes i været. Noen begynner så smått å forlate Spektrum før konserten er over.
Bob Dylan har levert en rekke gode konserter i Norge de siste årene, denne gang manglet det både spontanitet, nerve og lekenhet: Dylan danset ikke, det venstre kneet hans gikk ikke fram og tilbake, slik det pleier når han er i toppform. Men aller mest savnet jeg Dylans sårbarhet. Det ble mest tut og kjør – og det blir fort kjedelig i lengden.
Om han sa noe? Han presenterte bandet – ellers ingenting. Ikke en gang et lite ”thank you”. Og det var i grunnen like greit: Det var ikke noe særlig å takke for.
Låtene i Spektrum
1. To Be Alone With You
2. It’s All Over Now, Baby Blue
3. Cry A While
4. Just Like Tom Thumb’s Blues
5. It’s All Right, Ma (I’m Only Bleeding)
6. Boots of Spanish Leather
7. Things Have Changed
8. Highway 61 Revisited
9. Shooting Star
10. Tweedle Dee & Tweedle Dum
11. Every Grain of Sand
12. Honest With Me
13. Don’t Think Twice, It’s All Right
14. Summer Days
--
15. Cat’s In the Well
16. Like a Rolling Stone
17. Forever Young
18. All Along the Watchtower