Hva skal vi med en gammelmodig roman fortalt med en stemme som tilhører en enda eldre kvinne med et spedbarn på fanget? Ganske mye, faktisk.
Opprør, brudd
Det handler om Alva, det er hun som forteller. For et helt liv siden gjorde moren hennes opprør mot Alvas bestefar og alt han sto for. Hun forlot alt som var kjent og giftet seg med den livsglade gutten, som kanskje til og med hadde taterblod i årene. Det ble ikke tålt:
"De kjenner henne ikke. Ikke faren, ikke De Eldste i Menigheten, ikke venninnene. Hun regnes ikke lenger blant de kloke jomfruer. De går inn i bryllupshuset og lukker døren. - Om din høyre hånd frister deg, da hogg den av og kast den fra deg! sier evangelisten. Så gjør de som Guds ord befaler. De hugger henne av og kaster henne av seg." (s. 181)
Dette skjedde en gang ikke lenge etter den første verdenskrigen. Alvas far var montør, en lysets mann, en av dem som bragte elektrisiteten selv, lysbryteren, ut til folk og bygder.
Tung vei tilbake
Alva har en første, lykkelig barndom i byen, i et hus som far har bygd, med hage. Mor og de to barna kan være glade og trygge, lyse til sinns sammen med ham. Helt til ulykken tar far, og mor må ta døtrene med seg tilbake til gården hun forlot. Til dunkel, brutal kristenhet og truende dom.
Trygg i stilen
Jeg sa ”Du skal elske lyset” er en gammelmodig roman. Det er ikke vondt ment. Den litt aldrende tonen og språket med arkaiske undertoner tjener til å bygge opp under Margaret Skjelbreds fortellergrep: Alva har i støvets år, og helt utenfor enhver biologisk rutine, blitt oldemor. I alle fall i navnet. Hvordan får leseren finne ut selv. Det er til dette knøttet av et oldebarn Alva forteller historien sin og livet sitt.
Å finne veien ut
Margaret Sjelbred er ikke den første til å skrive romaner om pietismens og religiøse mørkemenns overgrep mot individet. Hun er forhåpentligvis heller ikke den siste som viser at det lar seg gjøre å rydde en vei ut. Alva kommer ut takket være en bestemor som har sine hemmeligheter gjemt under kappen av lydig underdanighet. Slik blir dette også en spennende og engasjerende roman.
Jeg nevnte motforestillinger. De går først og fremst på det språklige, der det ukomplisert fine noen ganger slår over i det helt banale; verst i noen situasjoner der Alva snakker om og direkte til spedbarnet. Der blir Alva – og dermed Skjelbred – så høystemte at det tipper over i nesten-komikk og leseren må ta seg sammen for å ta det som kommer etterpå alvorlig. Det siste må til, for her står mye både klokt og vakkert om mot, trass og et barns evne til overlevelse midt i ensomheten og undertrykkelsen.
