Dramatikk i vekst

Da Norsk dramatikkfestival åpnet 26. august, var det for 12. gang.

Dramatikkfestivalen har bredt om seg, i år er også noe av Nationaltheatrets program en del av festivalen – blant annet.

I hovedfokus er likevel de fem utvalgte enakterne som velges ut og settes opp blant innsendte bidrag. I år kom det inn 86 teatertekster i forkant av festivalen.

Det er syv tekster mer enn det som kom inn for to år siden, og antallet er lavere enn man kunne forvente.

Grunnen til det heter Dramatikkens hus. For ganske nøyaktig halvannet år siden åpnet det som skulle bli et arnested for norsk dramatikk.

Dramatikkens hus er et sted det er mulig å sende inn scenetekster til for vurdering og utvikling – et sted for vekst – og med dette i bakhodet bør man kunne forvente enda høyere tall på innsendte tekster.

Det kommer kanskje om nye to år?

Andre tekster

De fleste av tekstene som vises, er nyskrevne. Det interessante er at i flere av oppsetningene forekommer det gjenbruk av tekst.

Rønnaug Kleiva, som er en av de utvalgte fem, har skrevet stykket «Vi skal ikkje gjere ting halvt lenger». Her har hun omskrevet en av novellene fra boken «Ikkje for varmt, ikkje for kaldt», som kom ut i 2008.

Også gruppen Asklepios Hane, som spiller «Du er Knut» på Black Box teater, benytter seg av allerede nedskrevet materiale når de spiller ut rettssaken mot politimannen Knut Rød, som var ansvarlig for jødedeportasjonene fra Oslo i 1942.

Og så har vi forestillingen «Istialia» på Nationaltheatret, et stykke utviklet av teatergruppen Fabula Rasa. Istialia tar utgangspunkt i fantasiverdenen til datteren av to av frontfigurene i Fabula Rasa.

Gråpapir og mening

Generelt inneholder årets teatertekster mindre prat og mer handlingsrom. En av dramatikerne som også var med for to år siden, Fredrik Brattberg, kritiserte jeg den gang for å ha skrevet en tekst som ikke egnet seg så godt for scenen.

Teksten han leverer denne gangen i stykket «Tilbakekomstene» er av en helt annen kaliber. Den er gjennomarbeidet og meningsbærende.

Brattberg er som alltid dristig i valg av tema. «Tilbakekomstene» handler om alt et foreldrepar som har mistet sin sønn må gå gjennom før de innser at sønnen faktisk er død.

Tung tematikk, men Brattberg lar det drives mot farsen. I Tyra Tønnesens gode regi og med enkle, effektive virkemidler (alle rekvisittene er laget av gråpapir), gir teksten mening.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Lukkethet

Generelt fokuserer de nyskrevne tekstene på vårt samfunns lukkethet. I «HJEM TM» beveger karakterene seg i et overfladisk samfunnsscenario der alle behov tilfredsstilles, men der ingen ting likevel er ekte. Menneskene møter hverandre ikke. Karakterene er lukket inne i hver sin boble.

Innelukket og fastlåst er situasjonen også i «Vi skal ikkje gjere ting halvt lenger» av Rønnaug Kleiva, der det forelskede paret forsøker å åpne alle dører seg imellom, men smeller dørene i ansiktet på hverandre ved hvert løftebrudd.

«Rulletekst» av Rebekka Brox Liabø handler også om å lukke seg inne, både mentalt og fysisk. Dette var en tekst som godt kunne ha vært arbeidet mer med fra regiens side.

Oppløftende

Den beste opplevelsen gav likevel «Du er Knut» av teatertruppen Asklepios Hane.

Av den enkle grunn at de ønsker å lage teater som utfordrer publikum, som engasjerer, som tvinger til en form for deltakelse. Om ikke annet som tvinger publikum til å tenke selv, noe som er i ferd med å bli en mangelvare enkelte steder.

Om ikke perfekt, så er forestillingen et viktig innslag i debatten om hva slags scenekunst vi vil ha. Stykket er en undersøkelse av ondskap og skyld, og i dette tilfellet (en rettssak fra etterkrigstiden) en undersøkelse av hva det vil si å være norsk. En oppløftende teateropplevelse.

Nødvendigheter

Om tendensen går mot teatertekster som fordrer en regi som vil noe, som krever noe både av publikum og av de som skal arbeide scenisk med teksten, er dramatikkarbeidet i Norge kommet langt.

Ny, norsk dramatikk må være konformitetsbrytende, det er nødvendig slik teaterlandskapet i Norge ser ut nå. At det stadig skrives nye stykker og at de stadig oftere får plass på både frie scener og ved institusjonsteatrene, er en god ting.

Dersom den lille dramatikkskogen får vokse og gartnerne ved Dramatikkens hus og dramatikkfestivalen steller godt med vekstene, kan de snodigste planter få vokse frem.

• LES OGSÅ: Dramatikk og død

Se Dramatikkfestivalens presentasjon av stykket «Rulletekst»: