På hovudscenen på Det norske teatret spilles lidenskap, maktkamp og tragedie ut i et estetisk nydelig sceneunivers. Regissør Runar Hodne har valgt et nedstrippet og stilisert uttrykk – så stilisert at lidenskapen mister brodd og kraft. Og slik var det vel ikke ment?
Begjærer stemor
Den tyske dramatikeren Friedrich Schiller skrev sitt drama om Don Carlos i 1787. Handlingen er lagt til det spanske kongehus på 1500-tallet. Kong Filip står i inkvisisjonens tjeneste og makten hans strekker seg utover i Europa.
I Nederland brygger det til opprør, og noen må sendes dit for å slå ned på opprøret. Hans sønn Don Carlos er blant kandidatene – uten at han selv i utgangspunktet er overvettes interessert i oppdraget.
For Don Carlos har en overordnet tanke i hodet: Begjæret for sin stemor Elisabeth, kong Filips kone. Når Don Carlos’ gode venn Posa kommer til hoffet, bryter intrigespillet løs.
Nicolai Cleve Broch spiller Posa.
Foto: L-P Lorentz/Det norske teatretSorte perler
Det hele er som en operalibretto med kjærlighet, maktkamp, liv og død. Giuseppe Verdi skrev også en opera med utgangspunkt i en omarbeidet utgave av Schillers tekst. Schillers stykke passer operaformatet godt – med rom for store følelsesutbrudd og gigantiske intriger. Samtidig er en tanken på en nedstrippet versjon interessant i seg selv.
Alt ligger til rette for en annerledes opplevelse av teksten. Scenograf Kari Gravklev har som alltid gjort en god jobb og skapt et stort, sort univers der alt er åpent, det eneste som finnes på scenen er tre lag med forheng av svarte, glitrende perler. Det er rojalt og nedstrippet på samme tid.
Forhengene er gjennomsiktige og deler scenen opp i horisontale rom. Karakterene må bøye forhengene til side for å gå fra ett rom til et annet. Dette er en smart løsning, og det ser bra ut. Det skaper også inntrykk av noe gjennomsiktig, at karakterene ikke er trygge der de beveger seg mellom rommene.
Mye tekst
Men allerede fra starten av går det tregt. For mye tekst og replikker som bærer preg av oppramsing gjør sitt til at det tar tid før stykket kommer ordentlig i gang.
Det virker nesten som om teksten stenger for uttrykket, for følelsene og for publikumsinnlevelse. Det er rett og slett lite engasjerende, og det til tross for at vi tidlig i stykket får vite at kronprinsen elsker sin stemor og at dette er hans eneste tanke.
Sverre Bentzen (t.v.) spiller kongen. Her sammen med Espen Løvås og Morten Espeland i «Don Carlos».
Foto: L-P Lorentz/Det norske teatretBlodfattig
Først godt over halvveis ut i stykket begynner det å ta tak. Når Posa, som spilles av Nicolai Cleve Broch, er i audiens hos kongen og ender opp med å tilsynelatende gå inn i kongens tjeneste, får stykket nyanser og temperatur.
Etter dette blir oppsetningen mer interessant, politikk og ideologi får større plass. Cleve Broch gjør sammen med Morten Espeland som Alba og Kirsti Stubø som dronning Elisabeth en god rolle.
Litt forunderlig er det at regissør Runar Hodne har valgt å gjøre en såpass lite pulserende forestilling. Etter mange svært gode oppsetninger er han en regissør det knyttes store forventninger til. Men denne gangen er det blitt en nokså blodfattig utnyttelse av et potensielt dampende materiale.
