Døden og kjærligheten er eviggyldige temaer i menneskelivet. Bergen kunstmuseum har nå laget et utstilling som tar utgangspunkt i disse omfattende tematikkene.
I pressemeldingen skriver de at de vil undersøke hvordan døden og kjærligheten har vært behandlet i kunst og formgivning gjennom tidene. Det er for å si det forsiktig et relativt ambisiøst prosjekt.
Cadillac og diamanter
Men hvis man legger pressemeldingen til side, og glemmer den altfor voldsomme tematikken, som ingen utstilling kan klare å leve opp til, så er det mye flott å se på Permanenten Vestlandske kunstindustrimuseum.
Det første som møter oss I utstillingen er en skinnende rød likkiste. Formen henter dels sin inspirasjon fra den slepne kantete diamanten, et symbol for evigheten, for som vi vet «Diamonds are forever».
Samtidig bryter kisten nokså radikalt det fredfylte og verdige preget vi forbinder med en konvensjonell likkiste med sitt blanklakkerte, glamorøse, nærmest cadillacaktig preg.
Barokkrelieff
Vi skal ikke gå mange skrittene videre i utstillingen før vi støter på et verk av en helt annen alder og karakter; nemlig et lite, men mektig trerelieff fra 1600-tallet, som viser en mann som voldsomt trekkes i to retninger.
På den ene siden står Døden personifisert som et skjelett og drar ham til seg, mens familien hans klynger seg til ham på den andre siden, og vil holde ham tilbake.
Som en endeløs dønning
Men utstillingen favner altså også billedkunst. Vi finner blant annet berømte skikkelser som den cubanske kunstneren Felix Gonzales Torres. Han er representert med et av sine praktfulle dropsverk.
Et skimrende rektangulært turkisblått teppe på gulvet av cellofaninnpakkede sukkertøy som betrakteren kan forsyne seg med.
Verket blir et levende hele, som forvandles uavlatelig gjennom utstillingsperioden; det minsker når folk som spiser, og det øker igjen når det fylles på nytt, som en endeløs dønning.
Dropsarbeidene til Torres har ofte vært utformet som vakre refleksjoner rundt sykdom og smitte, død og det evige livet vi har i andres erindring.
Døden rammer vilkårlig
En annen verdensberømt skikkelser som er med, er den franske kunstneren Christian Boltanski, som er kjent for sine uhyggelige poetiske arbeider, der han gjerne jobber nettopp med en dødstematikk.
I denne utstillingen ser vi verket «Beds» fra 1997 – 98, I et dunkelt rom finner vi metallbokser på ben, oppredd som små senger med dyne og pute, opplyst av et dempet, men likevel ubehagelig syntetisk, sykehusaktig lys.
De sengeaktige strukturene er overdekket med tykk, gjennomsiktig plast, og minner om alt fra underlige små operasjonsbord, eller kuvøser til likkister.
Verket har noe grufullt og angstfremkallende ved seg. Det minner oss om at døden rammer vilkårlig, og at død og alderdom ikke nødvendigvis hører sammen. Her spiller Boltanski på vår dypeste skrekk og sårbarhet, vår frykt for at noe skal tilstøte barna våre.
Mange flotte verk
Jeg liker også veldig godt at utstillingen oppløser de kunstige skillelinjene mellom kunst og design, og slik sett viser at også designere, gjennom bruksgjenstander og utforming av våre visuelle omgivelser, skaper uttrykk som vekker refleksjon, og ikke bare maner oss til forbruk.
Utstillingen er også god i den forstand at den favner en rekke svært flotte og interessante arbeider. Helhetsopplevelsen blir likevel noe preget av at tematikken er så omfattende, og ambisjonen som tilkjennegis er så umulig å innfri.
Den frodige utstillingen tar for seg døden (i mindre grad kjærligheten) på en spennende måte, men den kan på ingen måte gi oss noen oversikt over hvordan denne tematikken har vært behandlet gjennom tidene.