Disse skal sprenge nye grenser

NRK.no var der da de forlot asfalten til fordel for smale stier.

– Til vanlig er brostein og kantsteiner noe av det jeg irriterer meg mest over. Men nå bør vi kanskje bare til stille. Det vi skal ut på blir helt sikkert mye tøffere.

Liv Tone Lind løfter seg fra side til side i rullestolen. Byens utfordringer skal byttes ut med noe helt annet i «Ingen grenser» Nå er det villmarken hun skal kjempe mot.

Hun er en av elleve personer som har fått beskjed om å møte opp foran Oslo Sentralstasjon mandag morgen. Hvor de skal og hva de skal gjennom, er det ingen av deltakerne som vet.

Slipper planlegging

Kalenderen til Lind er blank for den neste måneden. Nå skal dagene planlegges av andre.

– Til vanlig er det alltid så mye å planlegge, men nå slipper jeg det helt. Allikevel måtte jeg gjøre litt planlegging før jeg dro: jeg har skrevet en liste til samboeren, sånn at han får gjort det han skal.

Uvissheten om hvor de skal ser ikke ut til å være et problem. I 2009 reiste deltakerne fra Luleå i Nord-Sverige til Hellemobotn i Nordland, men Lind håper at årets tur går lenger sør.

– Vi kan jo håpe at det vi skal til varmere vær, men jeg er redd for at det ikke skjer. Uansett skal vi nok sør for Trondheim, hvis ikke blir det en veldig lang busstur.

Det er nemlig en buss som skal ta årets deltakere med på tur. Bussen står klar utenfor sentralstasjonen, og elleve kommende fjernsynskjendiser går eller triller nervøst rundt.

Lind tror det er flere grunner til at hun ble valgt. Det ble hun i konkurranse med nesten tusen andre som søkte på årets ekspedisjon.

– Jeg tror jeg er valgt fordi jeg er selvstendig og en positiv jente. Samtidig kan jeg holde de andre i ørene om det trengs.

Hun viser fram venstre arm. I stedet for hånd har hun en klype som hun kan bruke til å ta tak i de andre med.

Egen ølkasseholder

Lind har dysmeli, og mangler begge beina og en arm. Rullestolen hun sitter i har to stenger der andre rullestoler har beinstøtte.

– Her har vi en ølkasseholder sånn at vi kan få med oss det vi trenger, sier hun på klingende harstadværing.

Det kan bli langt mellom barbesøkene for de elleve. Årets tur går nemlig til Femundsmarka, et villmarkseldorado for både padlere, syklister og turgåere. Dét vet foreløpig ikke Lind og de andre.

– Jeg kommer ikke til å savne en tur innom en bar. Det blir godt å bare være ute i naturen.

Lind gleder seg også til å slippe unna hverdagen. Hun underviser i data, og tror det beste med turen er å komme seg vekk fra jobb.

– Det beste blir kanskje å komme seg langt unna alt som har med data å gjøre. Jeg håper jeg slipper å se en datamaskin på hele turen, og at ingen av dem som filmer oss drar fram noe sånt, sier Lind.

– Ja, både datamaskinger og mobiltelefoner, skyter Birgit Skarstein inn.

– Hater å spørre om hjelp

Skarstein fikk vite at hun var valgt ut til årets program ved at ekspedisjonsleder Lars Monsen selv besøkte henne.

Selv om hun gleder seg til den 30-dagers ekspedisjonen, tror hun at det kommer til å bli en utfordrende tur.

– Det er viktig å få fram at vi også plages. Vi kommer sikkert til å ha det beintøft, men vi finner løsninger på det vi skal gjennom.

Hun ble lam fra livet og ned etter en sykehustabbe for vel et år siden. Før ulykke drev hun blant annet klatring, snøbrett og vannski. Hun har jobbet hardt for å kunne fortsette å leve et aktivt liv.

– Jeg hater å spørre om hjelp, men det må vi gjøre nå. Alle på turen må spørre om hjelp på et eller annet tidspunkt. Men jeg vil prøve å klare meg selv først, og så spørre om hjelp etterpå.

Slik reagerte Skarstein da hun fikk vite at hun skal være med i programmet:

Etter at hun ble lam har Skarstein fått mange rare blikk og kommentarer. Hun håper at det skal bli bedre ved å delta på programmet.

– Jeg håper at de som ser på oss godtar oss som vi er. Vi vil bryte den usynlige muren som kommer med en gang folk ser hvordan vi har det.

Den forrige runden av «Ingen grenser» hadde over en million seere i gjennomsnitt hver episode, og vant både priser i Gullruten og Medierosen. Skarstein er ikke redd for at oppmerksomheten skal bli for mye av det gode.

– Det går over, uansett hva som skjer.

– Gammel med pågangsmot

Anne Marie Hagerup er ekspedisjonens eldste deltaker, og med sine 65 år er hun en generasjon eldre enn de fleste andre. Hun er ganske sikker på hvorfor hun ble valgt ut til årets sesong.

– Jeg er gammel og har pågangsmot, det er vel en god start, spør hun retorisk.

Med en fot i minus, kan 400 kilometer med villmark bli en riktig utfordring.

– Det tyngste blir å gå, spesielt i ulendt terreng, sier hun.

Heldigvis for Hagerup er det ikke bare gange de skal ut på. I tillegg til å gå mange mils til fots, skal de gjennom etapper med kano, robåt og på firbente dyr.

Hun var mye i naturen før hun fjernet foten, men har blitt mindre aktiv etter operasjonen. Nå håper hun at Lars Monsen skal greie å få henne ut igjen.

– Det går an å miste foten og allikevel gjøre alt man vil.