Tungrockens trollmann inntok scenen på Rica Hell hotell under Hell-festivalen fredag kveld med sedvanlig dunder og brak, og ga publikum en historieleksjon i glam og rock. Han pløyet gjennom deler av den metalhistorien han sjøl har skapt. Men ga publikum også en dose med sine nyere verker.
God miks
Ronnie James og hans besetning i Dio har ikke gått ut på dato, selv om hans storhetstid var på 70- og 80-tallet (foto: Jørn Gjersøe).
Den 17 låter lange konserten (pluss gitar- og trommesolo) var en god miks av gammelt og nytt. Dio åpnet med nytt materiale og tittel-låta fra det siste albumet ”Killing the dragon”. Deretter fulgte ”Egypt”, ”Throw away children” og ”Push” før Simon Wright ga en ekstatisk trommesolo avsluttet akkompagnert av temaet fra Carmina Burana.
Til tross for at mannen hadde ankommet tidligere på dagen, tydelig sliten etter konsert kvelden før i Oslo, og til tross for at han samme natt skulle kjøre videre til Göteborg, viste han ingen tegn på slitasje. Mannen tripper over scenen som var han den mest naturlige ballerina.
Dio og hans ny-sammensatte band, blant annet med gitaristen Doug Aldrich som har høstet mange lovord, holder publikum i ånde og mister aldri konsentrasjonen.
Sterkere avslutning
Åpningskuttet fra "Holy Diver", "Stand up and shout" er en naturlig fortsettelse i konsertrekkefølgen og er vel komponert sammen med "Rock n' roll", "Don't talk to strangers" og "Man on the silver mouintain" fra Rainbow-tida.
Etter dette gir nevnte Aldrich gir oss gitarsoloen, som liksom tradisjonelt hører hjemme i dette formatet. Men så spennende er vel kanskje ikke soliene at man trenger bruke tid som kunne gitt to låter til? Men kanskje det er en fordel at Ronnie James og gutta får en pust i bakken bak scenen?
"Long live rock n' roll", "Lord of the last day", "Fever dreams" og Black Sabbath-klassikeren "Mob rules" blir en litt rar blanding av nyere Dio-låter og en klassiker, men antagelig velegnet for å bygge opp til en sterkere avslutning.
Ikke gått ut på dato
Mediene har i årevis framstilt Dio som det skumle metal-ikonet og blitt utsatt for mistenkeliggjøring for lefling med satanisme. Men Ronnie James Dio må være snill som dagen er lang, og fremstår mer som en hyggelig bestefar, uten at det tar brodden av gløden i framføringen av metalslagerne hans.
Siste del av konserten var vel regissert for å nå et høydepunkt og avsluttet med klassikerne ”Holy diver”, ”Heaven and hell” og ”the last in line” før publikum to ganger klappet Dio inn til ekstranumrene ”Rainbow in the dark” og ”We rock”.
Ronnie James og hans besetning i Dio har ikke gått ut på dato, selv om hans storhetstid var på 70- og 80-tallet. Men når repertoaret etterhvert begynner å bli så stort er det vanskelig å tilfredsstille alle som kommer for å høre.
Gitaristen Doug Aldrich som har høstet mange lovord (foto: Jørn Gjersøe).