”Beyond” er indierocklegendene Dinosaur Jrs første plate på ti år, og slippes i slutten av måneden. Spillegleden er tydelig tilbake og albumet er helt på høyde med det beste de har gjort.
Inspirasjon for Nirvana
Sent på 1980-tallet var Dinosaur Jr. outsidernes band nummer én, og deres støyende poptristesse var på alle vis en forgjenger og inspirasjon for Kurt Cobain og Nirvana. Etter en særdeles bitter bandkrangel ble originalbesetningen i Dinosaur Jr. oppløst i 1989, og i indierockkretser var det en sensasjon da de klarte å skvære opp og legge ut på turne i 2005. Konserten på Øyafestivalen det året var grei, men ikke på det høye nivået de overraskende nok har lagt seg på med ”Beyond”.
Friskere enn noensinne
I min bok er ”Beyond” en av de beste og friskeste comebackplater jeg har hørt og klart mye mer enn fansen kunne håpe på. De seneste årene har det gått inflasjon i pønk og indierocknostalgi, med gjenforeningen av Iggy & the Stooges som det mest kjente eksempelet. Gamle og halvgamle grupper vekkes til live igjen til store oppslag, innbringende turnéer og ofte uinteressante musikalske resultater. Men av en eller annen grunn låter Dinosaur Jr. 2007 friskere enn noensinne.
Formidabelt trøkk
”Beyond” er elleve nye Dinosaur Jr.-låter der det føles at noe har stått på spill. Kanskje verner de om ettermælet sitt? Dette gjør de utmerket ved ikke å kopiere gamle bragder, selv om det rufsete soundet er det samme nå. Trøkket og øset er formidabelt. Låtskrivingen er fokusert og de gode melodiene er på plass, som vanlig pakket inn i en vegg av overstyrte og hylende gitarer.
For 10-12 år siden spilte J. Mascis endeløse gitarsoli på autopilot. På spor som ”Pick Me Up” er han på hugget så det svir. Og med låter som dette tangerer ”Beyond” Dinosaur Jr.s beste periode, som var fra 1987 til 1993, mellom klassiske indierockalbum som ”You’re Living all over Me” og ”Where You Been”.
Mektig Mascis
Det er tydelig at sanger og gitarist J. Mascis sitter på makta i Dinosaur Jr. fremdeles, for bassist Lou Barlow er kun representert med to spor på ”Beyond”. Til gjengjeld er dette to av høydepunktene. ”Back to your Heart” er Barlow i super form med sedvanlig fuzzete melankoli. Han balanserer helheten på platen i forhold til stemmen og melodilinjene til Mascis, som man fremdeles kan bli litt lei av i lengden.
