Sjón
Dine øyne så meg
Tiden 2001
Jeg gledet meg som et barn til å kaste meg over denne romanen. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men jeg ventet meg mye av Sjón, som har vært en av de viktigste drivkreftene i det yrende og eksperimentelle kunst- og kulturlivet i Reykjavik på 80- og 90-tallet. Debuten hans er myteomspunnet. Bare 15 år gammel rablet Sjón ned et knippe dikt, trykket dem opp selv, og solgte heftene til tilfeldig forbipasserende på gata og på barer.
Multikunstner
Siden har han hatt kunstutstillinger, vært med i performance-grupper og rockeband, har skrevet sangtekster for Björk og samarbeidet med Lars von Trier. Han har til sammen gitt ut 11 diktsamlinger og tre romaner og er i dag programleder for et litteraturprogram på islandsk fjernsyn.
Det var derfor med stor forventning at jeg åpnet "Dine øyne så meg" fra 1994, som nå gis ut på norsk. Og jeg fant fort ut at boka er original, fantasifull og leken, men leken ble etter hvert ganske trettende, for fantasien til Sjón styrter av gårde i alle retninger uten at jeg får noen som helst grep om hva han ville med alle disse halvartige ablegøyene.
Kjærlighet
Handlingen utspiller seg på et lite pensjonat i en liten by under den store krigen i Tyskland. En tjenestejente blir satt til å passe en heslig og hardt medtatt rømling, som, etter hva vi blir fortalt, men aldri forklart, er svært viktig for utfallet av krigen og verdenshistorien. Det oppstår en slags kjærlighet mellom den unge jenta og den mystiske fyren, og et barn unnfanges.
Over det hele kjemper engelen Gabriel med Satan, og verdenskrigens umenneskelige maskineri drønner i en uendelig fjern bakgrunn.
Trivielt og høystemt
Selv om krigen danner et bakteppe for romanen, ble jeg historisk huggæren av boka. Det skitne og trivielle vertshuset og alle de operetteaktige opptrinnene er som hentet ut av en 1800-tallsroman med tjenestepiker og innhaberinner og hemmelige rom og merkelige figurer som lytter gjennom veggene og tømmer sine potter i hodene på hverandre og påkaller sin Gud ved enhver anledning i det høystemte språket som hele boken er skrevet i.
Denne anakronistiske stilen er for så vidt original, men blir etter hvert også temmelig oppstyltet, og selv om det er en del fine bifortellinger flettet inn i historien, greide jeg ikke å få noen som helst følelse av at denne boka angår meg.
Den fantastiske og fabulerende litteraturen kan, når den lykkes, virker mer ekte og sann og nær enn mye av den mer direkte realistiske stilen som dominerer norsk samtidslitteratur. Men i dette tilfellet blir det stort sett fjollete digt og ganske forbannet uengasjerende løgn.
Sindre Mekjan
Kulturnytt, NRK P2, 5.4. 2001