Av:
Håvard Syvertsen
Det skal nok gå alt sammen, men hvor hen?
Aschehoug 2006
Han har ikke gjort det lett for seg denne gangen, Håvard Syvertsen. I sin forrige roman - og da tenker jeg ikke på "In Vivo", som han skrev sammen med Geir Gulliksen, men på "I lyset" fra 2002 - beskrev han tiåringen Arne, som måtte finne frem i sitt eget liv med en mor som var psykisk syk. Arne manglet et språk å definere sin verden med, manglet verktøyet for å rydde tankene og klare seg gjennom livets lumske side. Historien var svært godt fortalt, og guttungens sårbarhet gjorde det lett å bli grepet.
Forfatter med frynsete nerver
I årets roman, som har fått den eksistensielle tittelen "Det skal nok gå alt sammen, men hvor hen?" finner vi ikke noe skadeskutt barn. Her er fortelleren midt i 40-årene, han er forfatter med skrivesperre, høyt alkoholforbruk og tynnslitte nerver. Han er gutten som ikke ville bli fabrikkarbeider som Pappa, men som nå savner matpakke og spisepause, et liv med rutiner og forutsigbarhet.
Til tross for flyskrekk og motvilje mot å reise, befinner han seg i Paris, i et forsøk på å finne tilbake til ordene, til meningen med livet - som kanskje kan være bekjentskapet med den danske forfatteren Gitte, som også er i den franske hovedstaden.
Godt komponert
Fortellingen springer frem og tilbake i tid og sted, tett sammenvevd med gjentakelser på setningsnivå. Språklig er dette en lekker tekst, knapp og presis, dagbokaktig. Til tross for knappheten er det en tekst det tar tid å lese, mettet som den er av tanker om livet og om språket.
Fortelleren fremstår som naiv, både i sin opplevelse av egen mislykkethet og av andres vellykkethet. Et tysk ektepar blir bildet på fornuft og ukomplisert sameksistens, selv blir fortelleren mer og mer usikker. Gjennom dagene i Paris svikter grepet om virkeligheten. Svarte hull i hukommelsen forsterker den hele tiden underliggende angsten: Har han sagt noe utilgivelig til den ukjente damen i telefonen? Har han brukt kniven og fått blod på hendene?
Klassereisens bakside
Forholdet til faren er vakkert tegnet. Dét er en mann uten store ord, en mann som drikker sin kaffe, ser sine nyheter, og som dro på jobb klokken kvart over seks hver dag - inntil han ble pensjonert og flyttet i trygdebolig. Bildet av ham gir fortelleren ro i sjelen, om enn kortvarig. For ham er bruddet med klassetilhørigheten den viktigste årsaken til rotløsheten han føler. Karakteristisk nok oppsøker han eksistensialistenes gamle kafé, men tør ikke gå inn og blir stående utenfor. Der Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir diskuterte livets valg, lar vår mann være å gripe mulighetene, han lar alle forankringer til omverdenen fare.
Å høre hjemme er et stikkord for denne lille romanen, en høyst velskrevet bok for alle som har følt ett snev av hjemløshet i eget liv.
Kulturnytt, NRK P2, 15. august 2006