Staff Benda Bilili: «Tres Tres Fort».
Foto: AlbumcoverDa FN-styrkene i Kongo i fjor lagde en video for å oppfordre folk til å gå og stemme ved valget, brukte de musikken til . Oppmøtet ved valget ble 70 prosent, mens musikerne fikk 50 dollar hver.
Dette hadde vært ille nok hvis det hadde vært noen vanlige musikere som hadde blitt utnyttet. Staff Benda Bilili er imidlertid ikke vanlige musikere. De fem sentrale medlemmene i bandet har polio og er bundet til rullestol. De er gatemusikere, og de bor i et hospits i Kinshasa. Som om ikke det var nok: de spiller på hjemmelagde instrumenter. Nå debuterer Staff Benda Bilili på plate internasjonalt.
God musikk
Det finnes en god gammel debatt blant musikkjournalister: Finnes det objektive kriterier for god musikk? Enkelte mener at musikken må være velspilt på gode instrumenter, at sangeren må ha visse sonore kvaliteter, ikke minst at vedkommende synger rent, og lyden må være god.
Så har du dem som mener det motsatte - at kvaliteter som energi, sjel og vilje ikke kan måles med formelle kriterier. Jeg tilhører den fløyen, og med Staff Benda Bilili er den diskusjonen lagt død en gang for alle.
Hjemmelagd musikk
Staff Benda Bilili er altså fem poliorammede gatemusikere som møtes på hver sin hjemmelagede blanding av sykkel, moped og rullestol i parken utenfor zoologisk hage i Kongos hovedstad Kinshasa. Med seg har de 17-åringen Roger Landu, som spiller en hjemmelaget enstrengslutt, laget av en blikkboks, en bit av en gammel stol og en metallstreng.
De ble oppdaget av to dokumentarfilmskapere for et års tid siden, og etter å ha saksøkt FN-styrkene for 100.000 dollar og tapt, ble de til slutt plukket opp av det belgiske plateselskapet Crammed Discs, som så kvaliteten bak de hjemmelagede instrumentene og deres manglende musikalske skolering. De så rett og slett verdien i musikken til Staff Benda Bilili.
Internasjonal musikk
Staff Benda Bilili skal denne våren ut på sin første internasjonale turné. Så kan man være kynisk og si at dette strengt tatt er en politisk korrekt historie med den perfekte pitch for å selge historia inn til internasjonal musikkmedia (som oss?). Eller man kan faktisk se at denne historia av alle ting er helt sann, at musikken uttrykker en livsvilje og en spilleglede dagens internasjonale musikkverden ikke akkurat oversvømmes av.
Man kan også senke guarden og gi seg hen, til en musikk som berører, uansett om du kjenner bakgrunnshistorien eller ikke. Derfra er vegen kort til nærmeste platebutikk, hvor du kan kjøpe deg selv noe du kan få glede av. Så kan heller FN-styrkene beholde pengene sine.
