NRK Meny
Normal

Drøm og mørke

Å lese novelledebutanter er ofte fin lesning. Unge – eller bare «nybakte» forfattere – som trår til med noveller i første utgivelse har gjerne et pågangsmot og en skrivende vilje som står i forhold til talentet. Slik er det også med Stig Beite Løken – og talentet er like tydelig som det er uomtvistelig

beite løken

Tittelen på Beite Løkens novellesamling, «Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkredd», er god som vekker for nysgjerrigheten. Den sier også mye om innholdet i denne vesle boka.

Drømt og opplevd

beite loeken

Mørket – og det som skjer, kan skje eller kanskje skjer når lyset er fraværende – finnes i de fleste av de ni novellene: Absurde, umulige, smertelige og skremmende ting skjer. Men også ting personene ikke ville vært foruten. Grenseoppgangen mellom det drømte og det faktisk opplevde er en som leseren selv trekker. Det er fint.

Gode åpninger

Jeg synes Stig Beite Løken har lykkes særlig godt med inngangene til historiene. I blant kan de minne om amerikaneren Raymond Carvers åpninger, der de går rett inn i den handlingen som venter leseren etter de første punktumene, fulle av stemning, samtidig som de er jordnære på grensen til det saklige. At jeg nevner Carver skal oppfattes som entydig ros. Samtidig kan denne assosiasjonen trekkes videre til Beite Løkens tilnærming til historiene som fortelles. I disse novellene er undertekst ofte nesten-fraværende, mens hendelser og karakterenes opplevelser må bære det spenningsrommet som oppstår av egen kraft.

To i samme drøm?

Jeg har allerede nevnt det absurde og det drømte. Kan for eksempel to personer samtidig befinne seg i samme drøm, slik de to som venter på at flyplasståken skal lette i novellen «Navnet» ser ut til å gjøre? Leken med det kvasivirkelige og surrealistiske er i og for seg ikke original, men det er fint gjort i mange tilfeller. Den surrealistisk pregede beretningen om en klassetur i skogen der fauna og natur med ett endrer seg radikalt, fremstår allikevel mest som en godt utført skriveøvelse, men ikke så mye mer.

Renvasket språk

Sterkest er nok den sorgtungt konkrete «Sprekkene», som over en drøy side formidler og reflekterer over det menneskene ikke vet at livet har i vente når det er som finest å være til. Den novellen er samtidig et godt eksempel på Beite Løkens gjennomtenkte, og renvaskede språk. Det er vart for nyanser, en glede å lese på sitt beste. At den unge forfatteren så tydelig bygger novellene omkring unge liv, er også en styrke i denne samlingen.