Musikklivet markerer sine dødsdatoer med stor energi, og nå som det i neste måned er akkurat 250 år siden Johann Sebastian Bach døde, blir han reprodusert og framført i sin mest formfullendte form, alltid berømmet for sin dype religiøsitet, trass i at han skrev kirkemusikk fordi han måtte, og trass i at han alltid kranglet på betalinga, han bannet og svor både skriftlig og muntlig, og var en gretten, overarbeidet mann i dagliglivet.
Men det ble stilt krav til ham, store krav, og han stjal litt fra både andre og fra seg selv, og skapte lange messer og mange kantater. Og Goldbergvariasjonene skrev han for en pianist som het Goldberg, som måtte spille piano for en fyr som hadde problemer med å sovne. Da en Bach-forsker ble spurt om å være rådgiver for et filmmanus om Bach, svarte han at det er umulig å lage en film om en mann som mest utmerket seg ved å lage mange barn, for det kan vel i prinsippet de fleste menn klare.
Nyansene i Bach er blitt utvisket av den musikkhistoriske mytologiseringen, de som sier at Bach bare var stor. For oss som ikke kjenner Bach så intimt, blir han et monument på en søyle, et ikon på en vegg – tilnærmelig for beundring, men ikke for nærgående nysgjerrighet.
Mens jeg lytter til Bach i anledning markeringen av dødsdagen, sitter jeg her med en fersk undersøkelse av et politisk ikon like monumentalt som Bach, like korrekt i sin ytre apparisjon, like utilnærmelig – om det norske folks holdning til utviklingshjelp, eller bistand som det språk-korrekt heter – som sier at 90 prosent av den norske befolkning er for u-hjelp.
Hvem vil ikke hjelpe fattige, når de er på sånn avstand.
U-hjelpens mest typiske støttespiller er en ung, høyt utdannet urban dame – og den gamle mannen langt på landet er den mest sannsynlige motstander. Slik har det vært i de tretti årene meningsmålinger om u-hjelp har vært foretatt, og all min sympati går til den unge, høyt utdannede urbanee dame i denne saken..
Nødhjelp i nødssituasjon
Men undersøkelsen viser at de støtter nødhjelp og er skeptiske til langsiktig bistand – og da blir jeg skeptisk. For da er det mye søppel som bokstavelig talt blir kastet i hodet på folk, med hilsen fra den gode europeer. Dette vet de som driver bistand. Blant dem er skepsisen til nødhjelp stor, for de vet at vi blåøyd plumper pompøst uti og skaper bivirkninger som er verre enn det naturen har fått til – og grunnen er den arrogante holdningen vi har til andre menneskers kunnskap og erfaring. De kjenner konsekvensene.
Det er et tragisk skjebnefellesskap mellom nødhjelpen og fjernsynet, fordi katastrofehjelp passer fjensynsdramaturgien så bra – med hvite helter og svarte ofre. Men bivirkningene på våre holdninger og på ofrene gir varige skader, viser undersøkelsen, for den viser at folk er fornøyd med mediene.
Da er det jeg leser i Norads fagblad om utvikilingssamarbeid – Bistandsaktuelt - at myndighetene i Bangla Desh har sendt hjem folk fra Santalmisjonen fordi de ikke var kvalifiserte – også Santalmisjonen, da, som har arbeidet på det indiske sub-kontinent i nesten hundreogfemti år, og jeg leser at flere utenlandske ansatte fra bistandsorganisasjoner ikke har fått oppholdtillatelse på grunn av manglende kvalifikasjoner.
Halleluja Bangla Desh – de begynner å stille kvalitetskrav. Kanskje ligger framtidas håp i Bangla Desh. Der er det ikke bare snakk om gode hensikter. Der stilles det krav om kvalitet. Ikonet vakler.
I barokken, på Bachs tid, var inderne idealet, og folk reiste dit for å lære. Men det var før industrialiseringens herjinger og før de menneskelagde naturkatastrofers tid. Jeg lar gjerne Bach variere sin melodi
P2s lørdagskommentar 24.6.