Utdrag fra foredraget:
Nå er Michel Foucaults bøker "Seksualitetens historie" omsider utgitt på norsk, omtrent 20 år etter at de utkom på fransk, oversatt av Norges fremste Foucault-kjenner, Espen Schaanning. Det var på høy tid, for dette er et verk som har hatt stor betydning. Det har utfordret studiet av seksualitetet i antikken, og det har forandret forståelsen av seksualitetet generelt.
Men det er en side av Foucaults verk som har fått mindre oppmerksomhet, og det er hvordan han så på det som et arbeid for å utforme en etikk. Han ville ikke bare studere antikken, men også gi et bidrag til en måte å tenke om etikk på som var aktuell og nødvendig for vår tid. Derfor vil jeg i dette innlegget fokusere på Foucault som etiker.
Dette verket går inn i rekken av studier fra 1960-tallet og framover der den franske filosofen ville undersøke opprinnelsen til vår tenkning om samfunnet og kulturen. I en rekke arbeider har han studert opprinnelsen til vår tenkning og hvordan kategorier på mange områder er formet. Det gjelder for eksempel galskapens historie, sykehusets opprinnelse, det moderne fengslets historie.
Interessen til Foucault var å vise sammenhengen mellom "kunnskap og makt" (tittelen på en annen av hans bøker), dvs. hvordan makten, uttrykt gjennom institusjoner som fengsel og sykehus, bruker teknikker til å skape sannheter gjennom den måten språket brukes på. Institusjonene utøver makt over mennesker, de definerer hvem som er gale og hva som er straffbart.
Hva er seksualitetens historie?
Seksualitetens historie består av tre bind, et allment innledningsbind som kom i 1976, og så etter en lengre pause to bind som handlet om seksualitet i antikken, bind to om den antikke greske periode, det tredje om den hellenistiske og romerske tid. Det fjerde bindet, som var nesten ferdig da Foucault døde, men som ikke er blitt utgitt, behandlet den kristne antikken. På en måte kan vi si at hele hensikten med Seksualitetens historie lå i dialogen mellom den pagane etikk og den kristne etikk, og derfor er det en stor mangel at dette siste bindet ikke er utgitt. Imidlertid er mye av innholdet kjent fra kortere studier, forelesninger og intervjuer.
Den lange pausen mellom det første bindet og de to neste er betydningsfull, fordi Foucault endret hele prosjektet og hva han var opptatt av. I bind 1 tenkte han å skrive seksualitetens historie etter samme lest som galskapens, sykehusenes og fengslenes historie med vekt på institusjonenes makt.. I de siste bindene har han skiftet perspektiv, til makt som noe også mennesker selv har. Derfor ble han opptatt av hvordan mennesker kunne forme seg selv, forandre seg selv, og så og si skape sine liv. Og Foucault var opptatt av hvilke former en brukte for å gjøre dette, det han kalte "teknikker for selvet".
"Det begjærende menneske"
Disse bindene dreier seg derfor ikke om hvordan samfunnet har laget regler for seksualitet gjennom tidene, men om hvordan mennesker har, som Foucault sier, etablert seg selv som subjekter for seksualiteten. Hva innebærer så det å etablere seg selv som "subjekt for seksualitet"? Uttrykker viser hvordan hans studium av seksualitet står i en større sammenheng, nemlig med spørsmålet om menneskets subjektivitet. For Foucault er ikke seksualitetet et avgrenset felt av mennesket. Han definerer sitt prosjekt som å granske menneskets forhold til seg selv og dannelsen av seg selv som "det begjærende menneske."
Uttrykket "det begjærende menneske" er sentralt om vi skal forstå hva Foucault mener med "seksualitetetens historie." Foucault bryter nemlig med forestillingen om seksualitet som noe gitt, som en konstant faktor gjennom historien. Når en tidligere studerte seksualitet tok en utgangspunkt i at seksualitet var noe kjent. Derfor var en opptatt av å studere holdninger til og reguleringer av seksualitet.
Foucault bryter med denne betraktningsmåten, og ser seksualitet ikke som en gitt størrelse, men som noe som ble formet på ulik måte i ulike kulturer og til ulike tider.. Dermed endrer Foucaults interesse seg når han skal studere seksualitet, fra spørsmålet om institusjoner og deres kontroll, til hvordan mennesker kom til å se på seg selv som seksuelle subjekter.
Men dette var også problematisk, fordi termen "seksualitet" var en moderne betegnelse fra 19.århundre. Det var i særlig grad medisinen, psykologien og psykoanalysen som gjorde "seksualitet" til selve identitetskjennetegnet på mennesket. Mennesket som forstår seg selv først og fremst som et seksuelt vesen er et moderne fenomen.
Men hvis det er tilfelle, hvordan kan vi da forstå mennesker i fortiden, og hvordan de oppfattet seg selv? For vi tenker jo automatisk ut fra det som er kjent for oss, og beskriver også fortidens mennesker med forestillinger og kategorier vi bruker om oss selv. Det er her den store utfordringen ved Seksualitetens historie ligger. Det spørsmålet som opptok Foucault i studiet av antikken var nemlig hvordan en kunne samle en kunnskap som "gjør en i stand til å befri seg fra seg selv."
Tenke annerledes
For Foucault er filosofisk aktivitet et forsøk på å finne ut i hvilken grad "det er mulig å tenke annerledes, isteden for å legitimere det som allerede er kjent. Det verdifulle ved filosofisk drøfting ligger i å utforske hva som kan bli forandret i ens egen tenkning, gjennom å praktisere en tenkning som er fremmed for en."
Å tenke annerledes var Foucaults viktigste bidrag til historien. Faghistorikere har kritisert mange enkeltdeler av framstillingene hans, men det viktigste er hvordan han får oss til å stille spørsmålstegn ved det vi har tatt for gitt, og hvordan han utfordrer selve kategoriene vi bruker når vi tenker.
Det gjelder også den moderne forestilingen om "seksualitet". Når Foucault ville gå lenger bak i tid, der begrepet ikke fantes, ble han tvunget til å spørre hva som kunne tilsvare det moderne "seksualitet" i menneskers forståelse av seg selv. Han fant det i "begjæret" og forestillingen om mennesket som et begjærende individ, som var sentrale i drøftinger av mennesket i tidligere faser av historien.
Hvordan kan uttrykket "det begjærende menneske" gjøre det mulig for oss å tenke annerledes om mennesket? Når vi tenker om seksualitet forestiller vi oss ofte at seksualitet er delt i to vesensforskjellige former, heteroseksualitet og homoseksualitet, alt etter om en tiltrekkes seksuelt av eget eller av motsatt kjønn.
Heterofili og homofili
Dermed innebærer selve forestillingen om at seksualitet er sentralt for identiteten en inndeling av mennesker i to kategorier, som hetero- og homofil. Og de fleste vil tenke at heteroseksualitet er det naturlige og normale, det som blir tatt for gitt. Derfor har homoseksualitet blitt sett på som et problem, det er blitt diskutert om det kan aksepteres og eventuelt hvilke krav som må stilles for at det skal skje. Det blir også ofte sagt at forskjellen mellom moderne tid og antikken, særlig i gresk kultur, var at grekerne var mye mer tolerante overfor homoseksualitet.
Men Foucault finner at forskjellen ligger på et helt annet plan, nemlig i selve de kategoriene og inndelingene som vi bruker. Når Foucault studerer antikke forestillinger om mennesker, finner han ikke igjen disse inndelingene i heterofile og homofile og heller ikke en diskusjon om homoseksualitet var en akseptabel form for seksualitet. Det var ikke snakk om at mennesker ble inndelt i ulike grupper ut fra at de hadde ulike former for begjær. De gamle grekere tenkte tydeligvis helt annerledes om dette. De mente at det var det samme begjær som rettet seg mot alt som var verd å begjære, enten det var en kvinne eller en unggutt. For dem var det selve begjæret som var problemet, og hvordan man håndterte det, ikke så mye hvilket kjønn den begjærte personen hadde.
Dvs. at problemet med begjæret var først og fremst forholdet til en selv, om en mestret begjæret. Var en herre over begjæret, eller ble en slave av det, slik at det tok herredømme over mennesket? Dette var et alvorlig moralsk dilemma for en mann i det gamle greske bysamfunnet. Det var ventet av frie menn at de skulle ta ansvar for byens ve og vel og påta seg lederoppgaver og ansvar. Men hvis en ikke klarte å styre sitt eget begjær i erotiske forhold, enten det var til en kvinne eller en unggutt, hvordan kunne en styre en by? Her var det ikke snakk om et skille mellom privatlig og offentlig rolle, det vi ville kalle seksualetikk var en del av sosialetikken. Den måten en mann mestret – eller ikke mestret - sitt begjær på ble sett som en viktig pekepinn på om han var i stand til forme sitt liv som ansvarlig samfunnsmenneske.
Hør hele foredraget torsdag 23. januar kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 25. januar kl. 7.03 i P2!
Går du glipp av sendingene, kan du også høre foredraget her på nettet ved å bruke linkene øverst på denne siden.
Halvor Moxnes
f. 1944, er dr. theol og professsor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Har bl.a. utgitt "The Economy and the Kingdom. Social conflict and Economic Relations in Luke's gospel" (1989), "Jesus - 2000 år etter Kristus" (red., 2000), "Naturlig sex?" (medred., 2002), "Putting Jesus in His Place" (2003). Diverse artikler i norske og utenlandske fagtidsskrifter.
