Anmeldt av Stian Fjelldal.
Les også:
Nå tenker du kanskje at det var en vel nyansert begynnelse på en anmeldelse. Skal det fortsette slik, kan dette bli lang lesning!
Ta det rolig. Det er kun et eksempel. Men det er viktig.
Låtene på ”Two Way Monologue” er nemlig så finurlig bygd opp.
Og det er slike detaljer som løfter Lerche helt opp på stjernehimmelen.
Trykk repeat
Og vel er det en klisjé at en anmelder mener plata må høres gjennom flere ganger, men man kommer ikke utenom dette i Sondre Lerches tilfelle.
Det er rett og slett en fryd å trykke play igjen når siste spor er slutt, og ta til seg Lerches smått absurde berg- og dalbane av akkorder.
Og av erfaring vet jeg at det skal et uttall gjennomlyttinger til før man har trengt gjennom hele lydteppet til produsentene Hans Petter Gundersen og Jørgen Træen.
Kommunikasjon
Plata er en lett blanding av easylistening og klassisk popgroove, godt forankret i gode melodier.
Tekstene er viet de kommunikative svakheter vi mennesker sliter med i hverdagen.
Sondre Lerche har det lille ekstra. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.no/musikk.
”Two Way Monologue” er en glimrende tittel å oppsummere dette gjennomgående temaet på, og det er også tittelen på den første singelen.
Jeg tror imidlertid låt nummer 3, ”On The Tower”, har enda større hitpotensiale...
Drømmer
”But to play is easier than to set the groove, and to think is more simple than changing the mood”, synger Lerche og minner oss om hvorfor vi er så glade i musikk.
Man drømmer seg litt vekk med den sjarmerende bergenseren.
”Lerches lykkelandskap” tenkte jeg tittelen skulle være på anmeldelsen.
Den passer imidlertid ikke helt med innholdet, men den beskriver hva jeg føler når jeg lar melodiene tale for seg selv.
Den samme følte jeg med ”Faces Down”. ”Two Way Monologue” er likevel en mer komplett plate.
Prøv igjen
Svakheten er at den visner litt mot slutten.
De beste låtene finner du på første halvdel.
Men det er mulig jeg har skiftet mening etter å ha trykket play noen ganger til.
