– Planter er ekstremt sansende.
Spanske Maria Castellanos har forsket på dialog med planter i elleve år.
– Og de reagerer veldig sterkt på berøring.
NRK møtte kunstneren på konferansen Technology and Emotions i Oslo, som handlet om samarbeid mellom forskere, teknologer og kunstnere. Her fortalte hun om multimedia-installasjonen «Clorofila 3.0», om planter som «synger» når vi er i kontakt med dem.
I jakten på hva som skjer på biokunst-fronten, finner vi en lang rekke kunstnere som lager oppsiktsvekkende ting.
– At kunstnere jobber med biologi er kjempespennende, sier Hege Tapio.
Hun er daglig leder på Senter for Framtidskunst.
– Biokunst har ekspandert enormt internasjonalt de siste 15 årene. Den har utviklet seg i takt med framveksten av bioteknologi, teknologiutviklingen som er spådd å bli den nye grønne revolusjonen! Kunstnere kan med sitt frie ståsted ha et kritisk perspektiv. Jeg ser at kunstnere bringer resultater av vitenskap og teknologi nærmere folk enn det forskere får til.
Se sju grensesprengende biokunst-prosjekter:
1. «Clorofila 3.0» av Maria Castellanos
Kunstneren Maria Castellanos og teknologen Alberto Valverde har jobbet med dette bioprosjektet siden 2006. De utforsker elektriske vibrasjoner i planter og «oversetter» dem til lyd.
Duoen startet med målinger, oppdaget elektriske signaler og forsterket dem. De så helt tydelige reaksjoner hos plantene fra miljøet rundt dem. Plantene responderte for eksempel kraftig på å bli berørt og pustet på. Hver plante er forskjellig og må måles individuelt.
– Et program spesifikt laget for dette prosjektet fanger opp spenningene i planten, forteller Castellanos.
– De elektriske impulsene oversettes til lyd. Vi får inntrykk av hvordan planten har det. Det er annerledes for meg å være i naturen nå. Jeg er mer bevisst på at den er levende.
Planter reagerer på temperatur, lys og pust, og de reagerer veldig sterkt på berøring. Hvis man rister på hele potten, gir det også kraftige utslag.
- Se mer: Maria Castellanos´nettside
2. «Nytt lerret» av Jørund Aase Falkenberg
Den norske kunstneren har dyrket malerier i bakteriekultur. Den samme som også brukes til å lage den fermenterte populære drikken kombucha, faktisk. Det handler om bakterier som omdanner sukker til cellulose, en prosess han har brukt til å lage en serie malerier, «Nytt lerret».
– Materialet i arbeidene kalles for mikrobakteriell cellulose, forklarer kunstneren.
– Det framstilles gjennom en biosyntetisk prosess, ved hjelp av bakteriekultur i næringsbad.
Materialet som dannes, såkalt biopolymer, spennes opp. Da fungerer bakteriene som nanospinnerier og danner sub-mikroskopiske fibre, bundet sammen i en membran i kontaktflaten med luft. Tykkelsen på materialet bestemmes blant annet av hvor lenge prosessen foregår, temperatur og næringsforhold.
Det kan ta fra tre til ti uker å dyrke fram en seks millimeter tykk membran. Etter noen ukers tørking er den kanskje to millimeter tykk og kan brukes, for eksempel til lerret.
– Noe av motivasjonen for å dyrke malerier, la dem gro fram, er å begrense min innflytelse. At mitt eget ego skal komme i bakgrunnen. Dette føles som en befrielse, sier Falkenberg.
– I stedet for å være laget av menneskehender eller maskiner er lerretene altså laget av mikroorganismer og blir bokstavelig talt et nytt fundament for kunst.
- Se mer: Jørund Aase Falkenbergs nettside
3. «The Hypersymbiont Dress» av Anna Dumitriu
Denne kjolen er dynket i bakterier som har evnen til å forandre oss. Konseptet til kunstner Dumitriu er at vi kan kle oss i plagg som kan gjøre oss mer kreative. Som forbedrer helsen vår og til og med gjør personligheten vår annerledes.
Hennes scenario er at vi kan kle på oss både egenskaper og medisiner i framtiden.
«The Hypersymbiont Dress» er dyppet i flere bakterier: En jordbakterie som øker nivået av serotonin og kan endre mentale funksjoner, en bakterie som påvirker hvordan vi føler smerte og en bakterie som påvirker kreativiteten vår. Pluss vanlige selvforsynte bakterier fra en såkalt Winogradsky-søyle.
En video kartlegger kjolen. Den viser kunstnerens eget blod som kjemper mot en BCG-infeksjon, som blant annet brukes som tuberkulosevaksine. Videoen gir nok lys til at bakteriene holder seg aktive.
Kunstneren er spesielt opptatt av teknologier som DNA-sekvensering og syntetisk biologi.
– De gjør at vi kan forstå symbiotiske bakterier bedre og finne ut hvordan de kan påvirke evolusjonen på cellenivå, forteller hun.
– Risikofaktoren er naturligvis stor, men når vi jobber i laboratorier med flere svært farlige bakterier, som Anthrax, må alle regler følges.
- Se mer: Anna Dumitrius nettside
4. «Humanfuel» av Hege Tapio
Kunstneren byr på seg selv i dette prosjektet, som foreslår et nytt alternativ til fossilt drivstoff. «Humanfuel» har fått internasjonal oppmerksomhet, og fått flere til å trekke på smilebåndet - kunstneren kommer fra oljebyen Stavanger.
Tapio foreslår med dette å bruke menneskelig fett til å drive kjøretøy. Hun har brukt mye tid i laboratoriet for å destillere noe av sitt eget fett til drivstoff. Biodrivstoff av menneskefett kan gi samme kjørelengde som vanlig diesel og er dessuten mer kuldetolerant enn annen type biodrivstoff, har kunstneren funnet ut.
Det trengs store mengder energi for å utvinne fett fra det menneskelige økosystemet og gjøre det om til drivstoff. Dessuten ville tønneprisen bli astronomisk, så det forblir et kunstprosjekt. Prosjektet pirker i skjønnhetsidealer og etiske utfordringer i potensiell industriell produksjon – i tillegg til det åpenbare miljø-aspektet.
«Humanfuel» er utvunnet i tett samarbeid med førsteamanuensis Kåre Bredeli Jørgensen på fakultetet for vitenskap og teknologi ved Universitetet i Stavanger.
- Se mer: Hege Tapios nettside
5. «Phonofolium» av Anaïs met den Ancxt og Grégory Lasserre
Dette interaktive kunstverket består av et levende tre som reagerer på menneskelig berøring med en lyd, som nærmest høres ut som knurring. Treets «språk» kommer fra elektrostatisk energi, som i skulpturen «Clorofila» beskrevet overfor.
Treet «synger» når mennesker berører det varsomt. Tar man hardere på det, er lyden mer som brøling.
Den franske kunstnerduoen Scenocosme er kjent for å skape interaktive konsepter, de ønsker å få oss til å tenke på det usynlige forholdet vi har med andre levende vesener.
Phonofolium gir sin eksistens til kjenne ved å brøle, gi oss mennesker en melodi eller en akustisk vibrasjon.
- Se mer: Scenocosmes nettside
6. «Haem» av Cecilia Jonsson
Nålen i dette kompasset er laget av jernet fra dusinvis av morkaker. Multimedia-installasjonen for øvrig er av glass, vinyl, vann, betong, elektronikk og lyd.
Morkakene er donert til kunstprosjektet av foreldre som fikk barn på OLVG West-sykehuset i Amsterdam. Jernet er hentet ut og smidd til kompassnål av smeden Thijs Van der Manakker. Skulpturen er laget i samarbeid med Dr. Rodrigo Leite de Oliveira ved det Cancer Institute i Nederland.
Ved å kombinere kunst, legevitenskap og metallurgi har kunstneren laget en skulptur som hun ønsker skal få oss til å reflektere over hvor vi kommer fra og hvilken retning livene våre tar.
«Haem» fikk hederlig omtale i kategorien hybrid kunst på Prix Ars Electronica 2017.
- Se: Videoen om hvordan Haem er laget
- Se mer: Cecilia Jonssons nettside
7. «We Are Not Alone» av Natasha Barret
«We are not alone» er laget av blant annet selvlysende bakterier.
Bakteriene produserer lys når de er i bevegelse, og bevegelsen skjer når luft pumpes inn i glassbeholderen de er i. 3D-mønstre oppstår og blir fanget opp som numeriske data som brukes til å skape lyd. Lyden spilles over av en ultrasonisk høyttaler, som reflekteres i glassbeholderen. Det gir en illusjon av at lyden kommer direkte fra bakteriene.
Beholderen står og lyser og lager lyd midt i et mørkt rom, og trollbinder publikum. Nok til å få hederlig omtale på den store samtidskunst-festivalen Ars Electronica i Østerrike.
Barrett har samarbeidet med Anthony Rowe om å lage denne installasjonen, som er støttet av Norsk kulturråd.
- Se mer: Natasha Barrets nettside
Videre anbefalt lesning:
Det skal gjøre vondt. Du har nok ikke hørt om Ole Sjølie, men han fortalte noe vi kanskje bør tenke over – hver for oss. Les saken.