Den trettende fortellingen

Er du på jakt etter nyskapende litteratur, skal du ikke lese "Den trettende fortellingen". Er du ute etter underholdning, derimot, en bok du kan kroe deg med i godstolen når sommerregnet sildrer utenfor, da kan du godt ta fatt på Diane Setterfields debutroman. Det har nærmere én million lesere i England og USA gjort. Boken kom i fjor, og allerede nå er den solgt til 39 land. Film blir det også, visstnok.

 

Stormfullt og dramatisk

I motsetning til de siste årenes suksessfulle britiske debutanter, gjerne unge kvinner med eksotisk bakgrunn, skriver ikke Diane Setterfield selvbiografisk om en kaotisk, flerkulturell oppvekst. Hun har latt seg inspirere av klassiske 1800-tallsforfattere som Jane Austen og søstrene Brontë, og her er alt som skal til for å skape en bestselger i tradisjonell stil:

en berømt, aldrende forfatter som bestemmer seg for å fortelle sin livshistorie, en herregård på landet, vakre, men gale kvinner, incest, brann, hemmelige familiebånd, selvmord, sjalusi og tragisk kjærlighet.

Slik åpner boken:

"Det var november. Selv om det ennå ikke var sent, var himmelen mørk da jeg svingte inn i Laundress Passage. Far var ferdig for dagen, hadde slått av lysene i butikken og lukket for vinduslemmene, men for at det ikke skulle være mørkt når jeg kom hjem, hadde han latt lyset over trappen opp til leiligheten stå på. Gjennom glassruten i døren kastet det et blekt lite rektangel på det våte fortauet, og det var først da jeg sto i det rektangelet og skulle til å vri nøkkelen om i låsen, at jeg så brevet. Enda et hvitt rektangel. Det lå på det femte trappetrinnet, der jeg ikke kunne unngå å legge merke til det. "

Det er ikke en mørk og stormfull natt, bare nesten...

Velkjent, men skikkelig

Plottet kan virke noe formelaktig: Den berømte britiske forfatteren Vida Winter sender et brev til bokhandlerdatteren Margaret, for hun vil ha skrevet sin biografi. Hun vil fortelle sannheten før hun dør, sier hun. Margaret flytter inn i det store huset på landsbygda, der Miss Winter viser seg å være streng og huset fullt av hemmeligheter. At skjebnen til de to kvinnene, den ene ung, den andre gammel, mot slutten vil krysses, kommer vel ikke akkurat som noen overraskelse.

Men om Diane Setterfield, som er akademiker og har undervist i fransk i flere år, ikke akkurat er noen kresen forfatter, skriver hun effektivt og greit. Hun fikser det å skape et miljø med personer som tyter ut av boksidene, enten det nå er den tause gartneren, den gesjeftige hushjelpen, eller de forsømte, symbiotiske og uhyggelig uberegnelige tvillingene. Som det passer seg, i en slik historie, har forfatteren også lagt inn noen tanker om fortellingens magi og bøkenes forunderlige tiltrekningskraft. Slik sett kan boken minne også om den spanske "Vindens skygge" samtidig som den skriver seg inn i en gotisk, viktoriansk tradisjon.

For mye av det gode?

For meg blir det vel mange "riktige ingredienser". Mysteriet, for det ligger så klart et mysterium under hele veien, blir amputert mot slutten når forfatteren fører inn et overraskende element for å få det hele til å gå opp. På den andre siden er det noe ved gjenkjennelsen som fascinerer. Gjenkjennelsen av et miljø. Av en tid. Og vissheten om at alt vil bli åpenbart og at alt vil ordne seg til slutt.

Hege Hammer har oversatt boken til norsk. Det har blitt akkurat så gammelmodig og svulstig som en slik fortelling forlanger.