Av:
Marta Norheim
Peter Høeg
Den stille pige
Rosinante 2006
Det er lett å få gripetak for den som vil dra ned romanen «Den stille pige». For her er det mykje som skurrar:
Tenk deg ein krysning av James Bond, Jonas Wergeland og Harry Potter som kjempar mot Imperiet styrt av ein omvendt Saroman, og du nærmar deg det sære og rotete universet på 400 sider som Peter Høeg har skapt.
Men for å ta det frå start: Her dumpar den eine figuren etter den andre inn i historia utan å bli presentert og strengt tatt tek ikkje historia heller form før det har gått altfor mange sider.
Legg så til at vi stadig dukkar ned i faktahelvetet og opp i nokon diffuse åndelege lag der meister Eckehardt og Søren Kierkegaard, og ikkje minst Bach, tronar ved sida av ein guddom med det umusikalske namnet FruHerre, og at språket nærmar seg smertegrensa til den mest lojale Høeg-fan litt oftare enn godt er. Her sporar vi ingen angst for verken fagterminologi, klisjear eller den høgstemte patos. Kort sagt: her er det nok å ta av.
Actionklisjear
Likevel er det kvalitetar her som meir enn balanserer dei opplagte minuspoenga. Ta for eksempel humoren og dei bisarre situasjonane, som sjokoladebollar mot væpna vakter eller den aggressive konkurransen om å vere den mest audmjuke som utspelar seg i ein sauna mellom helten og den omvendte skurken. Slike gyldane episodar veg opp for store buntar av klisjear.
Så: er dette ein mislukka roman med nokon gode glimt innimellom?
Den nesten demonstrativt langsame oppbygginga og intrigen som meir eller mindre løyser seg opp kan peike mot ei anna lesing. Jan Kjærstad overforbrukte biografiske klisjear i Jonas Wergeland-trilogien, med den konsekvens at det biografiske blei underminert. Vi trudde rett og slett ikkje på det biografiske prosjektet.
Det kan vere noko av det same Høeg driv med, når han bruker alle actionklisjeane, men likevel på ein "feil" måte. For dette er ikkje ei spesielt spennande bok i actionforstand, til det er den for langsam og innfløkt. Kva kunne ein ikkje fått ut av at København står i fare for å bli øydelagt, viss det var ein thriller ein ville lage?
Den reine tanken
Hovudpersonen Kasper er ein klovn som tener både Gud og Mammon. Med dressar i 30.000-kronersklassen, og gjeld med vesentleg fleire nullar, er han på flukt frå ordensmakta i fleire land. Dessutan har ham midtlivskrise, far ligg for døden og han har problem med damene. Han, som kan ha ein heil sal med tusenvis av folk i si hule hand, greier ikkje å halde på ei kvinne.
Men først og fremst har klovnen Kasper eit ekstremt talent: han høyrer alt. Ikkje berre dei vanlege lydane som omgir oss, men også eigenskapar og sinnsstemningar flyt inn i øyrene hans. Dette ekstreme talentet set han i kontakt med ei jente som har den ekstreme eigenskapen at ho kan vere heilt stille og då handlar det altså ikkje om å halde kjeft, men om å utstråle ei stor stille.
Denne jenta blir bortført, og mykje av romanen er dermed ein jakt etter "den stille pige". Den støyande, innvikla, B-filminspirerte jakta er altså jakta på noko heilt stille, og kanskje er dette romanens prosjekt: Å peike på det som er stille, som er bakom den materielle, bråkete verda men som likevel angår oss. Og dermed er vi langt inne i mystikken, saman med FruHerre, Meister Eckhardt, nonnene, austkyrkja- heller ikkje her er det spart på noko.
Det mest interessante ved dette andelege nivået i romanen er at det heile tida blandar seg med materien, og gjerne med gjørme og drit og lågkomiske situasjonar. Forteljaren balanserer også akrobatisk, nemleg mellom det andelege og det materielle, to nivå som verkar samanknytt og avhengig av kvarandre. Her ligg det ei sterk melding til alle tilhengarar av den reine tanke og den usmitta forsamling, - slike tankar fører til fundamentalisme og vidare til destruksjon og vald. Og då er vi over på neste nivå i teksten, som er det etiske.
Balanse
Kasper oppdagar at det er viktig for han å berge den bortførte jenta, sjølv om det fører til personleg ruin. Han hamnar på stader han ikkje har lengta etter: "Han var nådd det sted, hvor de store operaer slutter." Han er villig til å ofre noko for eit anna menneske, og han tenker tilbake på barndommen på sirkus:
"Vi vidste, at brød smager bedre, når det bliver delt. Vi prøvede ikke at forklare det. Men det var en meget fysisk fornemmelse. Smagen var bedre. Siden glemmer man det, jeg har glemt det. Men i de sidste dage er jeg kommet i tanke om det. Hvad vi vidste den gang var, at de store ting kan man ikke have for seg selv. Hvis én sulter, mærker alle sulten. Ligeså med lykke . Der findes ikke privat lykke. Og frihed. Hvis hun ikke er fri, er jeg det heller ikke. Hun kunne lige så godt være meg. Måske er det kærlighed."
Med denne hymnen får han blidgjort ei dame det er vanskeleg å få til å samarbeide:
"Hvad vil du have, jeg skal gøre? sagde hun.
- Jeg vil bede deg tage dit tøj af."
Rettnok vil han ha kleda av denne dama for å bruke eit av triksa sine i kamp mot fienden; han vil kle seg ut som dame. Likevel, denne overgangen er karakteristisk for måten romanen balanserer på. Og bak brødscenen kling ei anna setning med: "Fra vi fyller fyrre, arbejder vi alle på at forgylde vores minder."
Det går altså an å lese "Den stille pige" som ein roman om balanse på mange ulike nivå. Blir det så ein vellukka roman? Ikkje udelt. For sjølv om ein tenker at ein må lese seg gjennom støyen, så det er likevel snakk om vel 400 sider og det er sikkert fleire enn meg som lett hektar seg opp i det ein ikkje forstår.
Dette har vore eit forsøk på å bruke romanens balansekunst også i kritikken. Vi har her å gjere med ei uhyre interessant, mangefasettert, latter- og tankevekkande bok, som også gir lesaren eindel traurige stunder.
Kulturnytt, NRK P2, 24. mai 2006