Vi er i London på 1980-tallet. I det rike London, vel å merke, der unge menn driver rundt på fedrenes penger, leter etter andre unge menn å ha seg med, når som helst og hvor som helst, og sniffer kokain for å piffe opp tilværelsen.
Outsider
Alan Hollinghurst Den skjønne linje Oversatt av Kjell og Kari Risvik Cappelen 2005
Hovedperson er opportunisten Nick Guest, som kommer fra et ganske alminnelig miljø i en liten småby, men som under Oxford-studiene forelsker seg hodestups i sin venn Toby, sønn av et velhavende konservativt parlamentsmedlem. Han flytter inn som leieboer i vennens herskapelige familiebolig i London, blir invitert med i en luksuriøs tilværelse blant millionærer og konservative topp-politikere, og elsker det. Samtidig føler han seg som en gjest, et femte hjul på vognen, en som aldri riktig blir regnet med.
Lettbent
Denne beskrivelsen av Nicks fremmedhetsfølelse er kanskje det mest interessante i boken. Gjennom hans blikk ser vi hans nye verden fra innsiden og med klargjørende distanse. Nick har dessuten et syn på kunst som divergerer med den priviligerte klasses: Der han ser kunstnerisk kvalitet, skuer hans nye bekjentskapskrets kun økonomisk verdi. Hollinghurst skriver like flytende om kunstens varierende stilarter som om selskapslivets schwung. Men den som leter etter dypsindigere analyser, finner ikke det i denne boken.
Pikante avsløringer om tøylesløs sex og nakotikamisbruk innenfor engelsk overklasse på 1980-tallet vil jeg tro er mer spennende i Hollinghursts hjemland enn her. Uten å ha sett den engelske utgaven håper jeg dessuten at språklige finesser og ulike snobbete sosiolekter kommer bedre til sin rett på engelsk - i den norske utgaven er ikke de språklige nyansene så tydelige.
Småmorsom, men langdryg
Alan Hollinghurst er dyktig i å ta ulike typer på kornet, men skikkelsene i denne boken blir ofte bare nettopp det: typer, og ikke fullstendige personer. Derfor humrer jeg gjerne av blødmer og situasjonskomikk, men gråter ikke når tragedien rammer. For det gjør den også.
For meg ble denne boken, som ble beæret med Man Booker-prisen i fjor, og som karakterieres som en sosial satire, for lettvint. Den er dessuten med sine nesten 500 sider alt for lang.
Kulturnytt, NRK P2, mandag 11. april 2005