Den røde vargen
Liza Marklund
Aschehoug 2004
Oversatt av Kari Bolstad
Av Leif Ekle
For første gang siden "Sprängaren" i 1998, tok jeg ikke bryet med å skaffe og lese den svenske utgaven av en Marklund-bok da "Den röda vargen" kom i fjor. Det var dumt!
Venstresiden i Sverige på 60-tallet
Her og nå – det vil si i fjor, på svensk – har Liza Marklund levert en bok som ikke bare er hennes beste til nå; den er rett og slett gjennomført god; spennende, menneskelig relevant og troverdig. I tillegg gjør Liza Marklund et interessant og ikke minst hederlig forsøk på en begripelig avbildning av Sverige mot slutten av sekstitallet, og ganske særlig de ytterliggående venstrefenomenene som dukket opp i denne tiden. Ikke minst i Norrbotten. Alt mens heltinne Annika Bengtzon lever sterkt mellom permene
Den ivrige Marklund-leseren vil vit at de bøkene som til nå er kommet etter "Sprengeren" foregår i perioder av Annika Bengtzons liv forut for julehelgen i tunnellen, der hun lå svinebundet med sprengerens dynamitt over hele kroppen.
Ett år etter "Sprengeren"
Det har gått nesten et år nå. Annika er noenlunde på bena, selv om hun bare med engstelse tør gå inn på jobben, og har engler i hodet som både snakker og synger når det passer som dårligst.
Hun har takket nei til å bli sjef, ble fri gravereporter i stedet. Hun skriver om terrorisme – akkurat nå om et uoppklart angrepå på en flystasjon i Nord-Sverige for mer enn tretti år siden. Sjefen Schyman er lite begeistret og verre skal det bli. Så dør en journalistkollega i nord som også har skrevet om den samme saken. Han myrdes kort tid før han skal møte Annika. Et vitne er neste offer.
Annika blir helt
Det mangler på ingen måte dramatikk, død og fordervelse i denne boken heller, men det hele har fått realismens kontroll over seg. Det er bra. Marklund skriver kontrastene mellom et gjenfrosset Nord-Sverige og slapset i Stockholm nesten ut av papiret. Det er også bra. Til og med høyst obskure gruppen av venstrefantaster som lot det gå for langt en gang i en fjern ungdomstid står til troende. Interessant er det også at Annika Bengtzons forhold til krimjournalistikk i tabloidformat har endret seg – fra et temmelig ensidig forsvar til noe mer nyansert og kritisk.
Viktigst for det løftet som denne boken utgjør i Marklunds forfatterskap er kanskje allikevel Annika selv, som fremstår enda mer helstøpt og tydelig enn før; et menneske som slåss med det hun har, fordi hun må. En slags helt, med andre ord.
Kulturnytt, NRK P2, 1.mars 2004
Lyd og video
Se også