Fascinerende innpakning, vag historie

Og det funker langt på vei, men historien drukner til tider i fascinerende innpakning.

Regissør Erik Ulfsby er en uredd mann. Han er ikke redd for store følelser, nye uttrykk eller store tekniske utfordringer. Med andre ord: Han er rett mann for ungdomsteater.

Klassikeren

Mange kjenner Frances H. Burnetts barnebokklassiker Den hemmelige hagen fra 1909. Den handler om ungjenta Mary Lennox som brått blir foreldreløs og sendes til onkelen i England. Der finner hun en nøkkel som passer til onkelens hage, og denne hemmelige hagen utforsker hun sammen med fetteren Colin og vennen Dickon. Det er en bok om naturens virkning på menneskene, men også en bok om forsoning. Denne boken har Erik Ulfsby og manusforfatter Line Grünfeld laget ungdomsteater av.

Spill

På Det norske teatret er virkeligheten en ganske annen. Mary Lennox mister begge foreldrene i et terrorangrep, og sendes til onkelen. Der blir hun innelåst på rommet med en datamaskin, og får beskjed om å spille spillet Den hemmelege hagen, et spill onkelen har laget, et spill som demper sorg. Mary sniker seg ut av rommet og treffer fetter Colin. De lover å møtes i hagen, altså i spillet. For bare gjennom å vinne spillet får Colin treffe sin far.

Referanser

Dette er rammen. Mesteparten av tiden befinner vi oss i dette spillet. Scenen på Det norske teatret er innredet etter alle spillkunstens regler med lys, farger og kostymer. Mary Lennox, spilt av Heidi Ruud Ellingsen, beveger seg som en spillfigur, slåss og hopper i kjent dataspillstil. Det er en fysisk svært krevende rolle.

Mary finner sammen med Dickon og snart også Colin, og sammen runder de den ene banen etter den andre. Stadig nye verdener dukker opp, og de må overvinne dem. Her er ikke spart på noe: Hun møter vampyrer, twitrere, alver – stykket er proppfullt av referanser til popkultur og popmusikk. Våpen figurerer også – det er en kamp på liv og død, og ikke alle overlever.

Tøft

Mange verdener gir store scenografiske utfordringer. Dette er smart løst med kubekonstruksjoner. Men det sier seg også at alle verdenene ikke blir like gjennomførte. Scenograf Nora Furuholmen har gjort en god jobb og har et stort team i arbeid under forestilling. Noen av scenerommene er fantastiske. Også kostymedesigner Even Børsum har gjort en god jobb. Her er mye farger, mye humor og mye overraskende. Heidi Ruud Ellingsen som Mary Lennox er en tøff spillheltinne kledd i sort, tettsittende drakt. Det ser unektelig kult ut.

Drukne

Historien om Den hemmelege hagen er fortalt i løpet av en og en halv time. På den tiden har vi forholdt oss til rammehistorien, vært gjennom spillet og forsonet far og sønn. Det går muligens litt fort. Kan hende er det litt for mange verdener med i oppsetningen – følelsene skifter fort hos hovedrolleinnehaver Mary, særlig mot slutten. Samtidig er logikken og rytmen i spill kjapp, det skal gå raskt - og da holder det muligens likevel. Men om alle rekker å få med seg at dette er en historie om tilgivelse, forsoning og samarbeid, og om rommene vi flykter inn i, er ikke sikkert. Noe av budskapet kan fort drukne i innpakningen.

Ungdommens premisser

Men for en spennende innpakning å drukne i! Estetikken, musikken, skiftene, spenningen og referansene gir mer enn nok underholdning. Det er unektelig en forestilling på ungdommens premisser, og hovedrolleinnehaver Heidi Ruud Ellingsen gjør en formidabel jobb. Hun takler alle skiftene hun skal gjennom med innlevelse og fysisk styrke. I tillegg er det mange morsomme biroller.

Erik Ulfsby startet noe nytt i norsk teater da han satte opp Jungelboka for samme målgruppe i 2008. Den hemmelege hagen byr på større utfordringer rent scenemessig, men Ulfsby gjør rett i å ikke sette opp en forestilling om hagearbeid, slik boka legger opp til. Det er en spennende forestilling som kunne hatt et tydeligere budskap. Men det skal Ulfsby ha, han har en egen evne til å lage scener som er vanskelige å glemme. Som den blomstrende avslutningsscenen. Den er rett og slett fantastisk.

Det norske teatret
Den hemmelege hagen

Regissør: Erik Ulfsby
Av Line Grünfeld etter en roman av Frances H. Burnett
Musikk: Atle Halstensen
Scenograf: Nora Furuholmen
Kostymer: Even Børsum
Koreograf: Belinda Braza

Medvirkende: Heidi Ruud Ellingsen, Lars Funderud Johannesen, Ingunn Øyen, Audun Sandem, Arlene Wilkes, Svein Roger Karlsen m. fl.