Den Gule Hawaiiskjorta

Hopp til innhold

Hør radiodokumentarem: Den gule Hawaiiskjorta

– Beretningen om en varslet drukning

Av Edvard Hambro

Vera Sletto og Arve Johansson hadde aldri seilt før, aldri eid en seilbåt. Over et glass rødvin og en hyggelig middag bestemte de seg for å seile jorda rundt. Det var høsten 1998. Neste vår, den 1. mai klokka fire om ettermiddagen skulle de legge av sted fra Aker Brygge i Oslo. Det bestemte de før middagen var omme.

Forberedelsene

Så fulgte 11 måneder med kurs, forberedelser og kjøp av båt. Planen holdt. Den 1. mai klokka fire la de av sted med seilbåten Hildring. De var så godt rustet som de kunne bli, men det var ikke uten sommerfugler i magen at de kastet loss. Arve forteller: ”Før vi dro var jeg redd for alt , engelske kanalen, tåke, masse båter, åtte ti meter forskjell på høyvann og lavvann, storm. Alt! " Og da sa Vera: "Kan vi ikke ta en dag av gangen?” Og hun tilføyer:
”Jeg følte meg vel ganske trygg på at dette her skulle vi mestre, fordi noen hadde fortalt meg at seiling er ti prosent seilkunnskap og nitti prosent bruk av hodet. Og det følte jeg meg veldig trygg på, at de nitti prosentene skulle vi klare.”

Atlantic Rally for Cruisers

De hadde bestemt seg for å delta i Atlantic Rally for Cruisers – blant norske seilere kalt ARC’en. Det er en regatta som går fra Kanariøyene og vestover til Caribien, nærmere bestemt til øya St. Lucia. Hele ideen med ARC’en er sikkerhet gjennom antall. Deltagerlisten er begrenset oppad til 250 båter, og dette året – 1999 – var det 236 båter som var påmeldt. Før start legges det stor vekt på at alle deltagerne er godt forberedt og at utstyret er i orden. De fleste båtene har avansert radioutstyr om bord og det er meningen at de skal holde kontakt med hverandre underveis. På den måten er det hjelp å få hvis noen skulle trenge det. For Arve og Vera var det betryggende, nybegynnere som de var.

Første redning

De kom seg helskinnet over Biscaya og ned til Portugal. Derfra gikk ferden videre til Las Palmas. De begynte å føle seg som seilere. Ennå var det mange uker til starten den 21. november, og de fikk besøk av noen venner som de skulle seile litt med før de la av gårde vestover. Arve forteller;
”Etter en times seilas begynner Oscar å bli sjøsyk. Han er tolv år. Jeg lar ham overta roret, og vi blir enige om at nå skal vi leite etter noe: fisk, skilpadder, hval… vi må være på vakt, nå må vi være skjerpa. Og så får jeg øye på noe langt borte i havet og sier: se der, Oscar, hva er det for noe?" "Det er ikke noen fisk," sier Vera. "Så tar jeg heldigvis opp kikkerten, - Og da ser jeg et lite svart hode.”

Det de fant var en ung mann fra Senegal som hadde vært blindpassasjer på en gresk båt. Da han ble oppdaget, tok skipperen og kasta ham over bord med en tom plastkanne rundt livet. Da Arve og Vera fant ham var han i ferd med å omkomme av nedkjøling. Nå ble han hjulpet til et nytt liv. Arve og Vera kom i kontakt med den norske milliardæren Bjørn Lyng, som bestemte seg for å ta ansvaret for ham.

Jegermeister på sidelinjen

Da starten på ARC’en gikk den 21. november, var det flere andre norske båter med, men Petter Noreng og hans mannskap fikk ikke lov til å delta. De hadde kommet seilende med en 11-meter One Design fra Portugal. Båten er en regattamaskin beregnet på innaskjærs seilas og korte dagsturer. Båten het Jegermeister. Om bord finnes verken køyer, pantry eller
wc. I cockpiten sitter du omtrent en fot over vannflaten og det finnes ikke rekkestøtter på dekk. Kort sagt - en båt som ikke egner seg for havseilas. Petter Noreng og Ola Strand og de to andre om bord bestemte seg for å dra av gårde allikevel, og startet sammen med de andre båtene, men på sidelinjen.

Mann over bord

To uker etter start skjer katastrofen. Jegermeister seiler for fulle seil med spinnaker om natten. Det er mørkt som i en sekk. De blir overrasket av et voldsomt uvær. Petter ligger nede og prøver å sove. Ola styrer. Han trenger hjelp for å få ned seilene. Petter kommer opp på dekk, Ola mister herredømmet over båten i et sekund, men lenge nok til at de får en jibb. Bommen farer over fra den ene siden til den andre, og treffer Petter i hodet med et brak. Han blir feid over bord og forsvinner i bølgene. Det er blod på bommen. Kampen for å overleve begynner. Ola og de andre kjemper for å få kontroll på båten som driver i fem knops fart sidelengs med masten i vannet vekk fra Petter. Det er klokka 11 om kvelden.

Et stort leteapparat settes i gang. Hovedredningssentralen på Sola og den amerikanske kystvakten settes inn i søket. Alle andre båter som er med i ARC’en og innenfor radiorekkevidde deltar. Også Arve og Vera om bord på Hildring.

Det blir en lang natt for Petter. Såret i hodet blør, snart begynner han å få diare. Han må stadig late vannet. Han tenker på haier og på deres gode luktesans. Og han tenker på døden. ”Straffen for å gå over bord er døden, det er noe alle vet. Jeg fikk god tid til å tenke,” sier Petter.

Redningen

Til slutt er det fem seilbåter og ett fly fra US Coastguard som leter etter Petter. Hele natten går og mesteparten av neste dag. Håpet begynner å svinne. Da er det at mannskapet om bord på Hildring får øye på noe – noe gult som flagrer på toppen av en bølge. Det er Petter som holder den gule hawaiiskjorta si over hodet som et flagg. Etter 18 timer blir han halt om bord i Hildring. Vera og Arve har reddet to mennesker fra den visse død i løpet av fire uker på havet. De ble funnet på hver sin side av Atlanteren.

Petter: ”Jeg tror aldri jeg har hatt så mye energi i hele mitt liv jeg. Jeg har vært med på mye rart, men akkurat det der, det var drøyt. Nei, det der… jeg er ikke religiøs, selv om man kunne blitt religiøs av mindre, men nei, det går ikke an å beskrive, men jeg er veldig flink til å ta vare på øyeblikkene….”

Vera: ”Vi var ydmyke faktisk. Det tror jeg at jeg kan si at vi var. Ydmyke og føler liksom sånn litt ærbødighet i forhold til det, at det faktisk er to mennesker som lever i dag…”