På utstillingen ”Malen gegen die Zeit” i Albertina i Wien så vi Pablo Picassos sene arbeider, skapt fra 1960 til han døde i 1973, nærmere nittito år gammel. Vi stoppet ved fem bilder med samme motiv og tittel: ”Frokost i det grønne”. Alle malt i 1960/61 og med klar hentydning til Eduoard Manets berømte maleri fra 1863 med samme tittel. Figurene og øvrige elementer plassert noenlunde på samme måte i bildet. Men malermåten er helt annerledes enn Manets. Dessuten oppsto bildet i en annen tid.
Picassos versjoner
Picasso var rundt åtti år da han malte bildene. Han var en gammel mann og understreket det som opptok ham allermest, nemlig kvinnen som erotisk objekt. Derfor fremhever han hennes kjønn og erogene soner. Armer og andre kroppsdeler er nærmest deformert. Mannen derimot er påkledt og lett gjenkjennelig. Han fremhever forskjellen mellom sin versjon og Manets.
Manets skandalebilde
Manets maleri ”Frokost i det grønne” hadde gjorde skandale i Paris hundre år før. Det til tross for at det var mindre erotisk enn Picassos.
Grunnen var at slike ”frokoster” med elskerinner eller prostituerte var et kjent fenomen som ble fortiet. I maleriet viser Manet det frem. Riktignok i en malerstil der personene er flatet ut. Han var modernist og ville tvinge betrakteren til å se på bildet som form – ikke som innhold. Men det greide ingen på denne tiden. Temaet var for nært. Man gjenkjente til og med personene i bildet.
Manet også forbilder
Men Manet hadde også sine forbilder. Personene er som i Tizians ”Landlig konsert” fra 1510 som vi så på i forrige utgave av Kunstreisen (om veneziansk renessanse) mens plasseringen av dem minner om et kopperstikk av Rafael. Men dette hadde jo fått tidens patina og ble ansett som stor kunst!
Ingen lot seg forskrekke av at Tizians nakne damer her var sammen med de påkledte mennene. De ble jo tolket som poesiens muser, usynlige for mennene i bildet. Og de hadde bortvendt blikk.
Manglet avstand i tid
Manets fremste kvinne ser oss derimot rett i øynene. Hun fanger oss uten blygsel. Bildet ble oppfattet som en reportasje fra virkeligheten mer enn et maleri fra modernismens spirende begynnelse der formen var det betraktere først og fremst skulle legge merke til. For ingen som så maleriet i Paris i 1863 greide å la være å tenke på innholdet. Dertil var det for virkelig, for velkjent og for nært i tid. Modernismens betraktermåte var heller ikke nok rotfestet hos publikum.
